(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no som publiserte saken onsdag 15. mai. Bok365-anmeldelsen finner du her)
Sjelden har det vært så moro å lese en trist oppvekstskildring som den Andrev Walden skriver om i «Jævla menn».
Andrev Walden «Jævla menn» (Kagge forlag, 376 sider. Oversatt av Håvard Syvertsen)
«En gang hadde jeg sju pappaer på sju år. Dette er fortellingen om de årene» åpner Andrew Walden sin debutroman med, og fortsetter med å understreke at «hvis det høres ut som om noe er funnet på, kan du være sikker på at det er sant». Og dermed er premissene og tonen satt for Andrev Waldens «Jævla menn».
Selv om dette er Waldens første roman, er svensken ikke et helt ubeskrevet blad i sitt hjemland. 48-åringen fra Norrköping har gjennom flere år markert seg som journalist, programleder og skribent, og ble i 2017 nominert til «Den store journalistprisen» i kategorien «Årets stemme» for sine aviskronikker og petiter. Den gangen skrev han for Aftonbladet, men siden har han byttet beite til Dagens Nyheter.
Store spørsmål i det hverdagslige
Juryens begrunnelse for å nominere Walden til journalistprisen i 2017 var «for at han i de store spørsmålene finner den hverdagslige dramatikken og får oss til å le mens vi ser verden, familien og oss selv i et nytt og litt klokere lys».
Den beskrivelsen kan faktisk passe godt som en slags varedeklarasjon også for «Jævla menn», romanen som ble Sveriges mestselgende i fjor og i tillegg ble belønnet med den svenske August-prisen for årets beste skjønnlitterære utgivelse. Tidligere i vinter kom også meldingen om at boka skal bli til film i løpet av 2025, noe som i og for seg ikke forbauser, med tanke på bokas filmatiske stil.
Får vite sannheten
Når vi blir invitert inn i guttens liv i 1983 er han (som i likhet med forfatteren heter Andrev) sju år og har levd i troen på at han og hans to søsken lever under samme tak som sin mor og far. Men da faren, en litt overvintret hippie med sans for urter og hallusinogene planter, gir den sjuårige gutten en lusing rakner tilværelsen slik han kjente den.
Lusing har han riktignok fått før, men denne siste får begeret til å renne over for hans mor. Hun bryter ut av forholdet og forteller gutten sannheten. Vekstmagikeren, som er navnet mannen har fått i boka, er ikke hans biologiske far. Andrevs virkelige far bor i et land langt unna og har hår til langt ned på skuldrene. Som en indianer, forklarer moren.
Straks gutten er kommet over sjokket over det han nå har fått vite, begynner han å mytologisere sin far. Vekstmagikerens humørsvingninger fikk jo ofte gutten til å føle på frykt, og hva kan vel være bedre enn å være avkommet til en vaskeekte indianer?
Mann etter mann
Men selv om gutten kan drømme om sin biologiske far, forblir Indianeren en fjern drøm. Etter bruddet med Vekstmagikeren må gutten i stedet forholde seg til alle de mennene som mora innleder et forhold til. Men hennes iherdige forsøk på å finne «den rette» slår feil hver gang. Mennene ender opp som eks’er og «jævla menn», og midt oppi dette står hennes lille sønn som streber med å finne en passe definisjon på en pappa.
Med sin barnlige logikk i en ustabil tilværelse lander han på at en pappa må være en som har vært der en stund og det må være en som er observert «gjøre det» med mora i hennes seng. Ifølge guttens litt vage definisjon er det sju menn som i løpet av like mange år, fra han er sju til fjorten, kvalifiserer til å bli kalt pappa. I boka får hver av de sju pappaene sin del, med mange korte underkapitler, slik at vi på rekke og rad blir kjent med Vekstmagikeren, Kunstneren, Tyven, Presten, Morderen og Kanotisten før vi endelig også sneier innom den biologiske faren, Indianeren.
Sett gjennom barnets blikk
Kallenavnene gutten har gitt mennene indikerer at det handler om svært ulike typer menn, i boka portrettert gjennom barnets skarpe blikk. Det som ikke analyserer men som forholder seg til virkeligheten slik den fortoner seg. «Det er bare slik det er», på godt og vondt.
Her er vekstmagikeren som dyrker sine planter, her er sprøytenarkomanen som nesten ender opp som kvinnemorder, her er den simple tyven som skyver gutten foran seg, her er bilmekanikeren med nakne kalenderjenter på veggen og et sykt kontrollbegjær, her er presten som bruker klam moral som våpen mens hans kjøper seg kontroll med pengegaver. Og så videre.
Men i all sin ulikhet har alle pappaene behovet for å kontrollere og utnytte guttens mor til felles. Noen ganger kun på det psykiske plan, men ofte også fysisk. Og etter mennenes innledende sjarmoffensiv overfor gutten, blir det snart klart at mennene mest føler han er i veien. Det er mora de vil ha, og i håp om endelig å ha funnet «den rette» blir mora hver gang i forholdet lenger enn hva godt er.
Til slutt innser hun likevel at også denne siste drømmen er blitt til et mareritt, og hun må bryte opp nok en gang. Hun tvinges på flukt fra sine dysfunksjonelle forhold og voldelige eks-partnere mens hun karrer seg fram i utkanten av velferds-Sverige med ulike vask- og drittjobber og mer eller mindre tilfeldige boliger, i eller i nærheten av Norrköping.
Oppvekstskildring
Slik blir «Jævla menn» en oppvekstskildring, der Walden framfor alt tar et oppgjør med en nokså spesiell og vond oppvekst, men der han også krydrer med klassiske elementer som skolegårdens nådeløse hierarki, jeg-ets usikkerhet, jenter og gryende seksualitet. For det meste med gutten i jeg-form som fortellerstemmen, slik at man ser det fra et barns observante, men ikke-reflekterende perspektiv. Blikket som forholder seg til det absurd unormale som det helt normale, siden han ikke kjenner til noen annen virkelighet.
Men innimellom veksler Walden til tredjeperson, slik at han som forfatter kan stille seg litt på utsiden og kommentere det som skjer. Både med ståsted i begivenhetenes øyeblikk, og som et voksent tilbakeskuende blikk i etterpåklokskapens lys. Et grep som gjennom de sju kapitlene også gir forfatteren god anledning til å tegne et bilde av 1980-tallets Sverige.
Balanserer elegant
Og det er denne miksen sammen med den gjennomgående humoristiske tonen og sprudlende fortellergleden som gjør «Jævla menn» til en så vellykket bok. For dette kunne lett blitt en roman av det fornøyelige slaget som man humrer til – og glemmer straks den legges bort.
Men Walden portretterer både gutten og hans «håpløse» mor med en ektefølt varme, samtidig som han skildrer tidsepoken fortreffelig og bruker den humoristiske nerven som et treffsikkert våpen. Han balanserer elegant mellom humor og alvor, for selv om hans beskrivelser gjentatte ganger påkaller latteren, ligger alvoret hele tiden og vaker like under overflaten. Den som minner oss om at barnets «det er jo sånn det er»-realitetsorientering i «Jævla menn» er så altfor langt unna det barnets tilværelse burde være.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no som publiserte saken onsdag 15. mai. Bok365-anmeldelsen finner du her)
