Med sine to siste romaner «De polyglotte elskerne» og «Kjøttets tid» har Lina Wolff skrevet seg inn i det nordiske toppsjiktet. Den posisjonen befester hun med sin like urovekkende som intense nye roman «Djävulsgreppet».
Lina Wolff «Djävulsgreppet» (Albert Bonnier förlag, 271 sider)
I alle de nevnte bøkene utforsker den 49-årige svenske forfatteren konflikten mellom lyst og fornuft, mellom rasjonalitet og irrasjonalitet, samtidig som hun kobler grep om leseren med bisarre og smått absurde fortellinger som driver handlingen framover med magnetisk kraft.
I sin fjerde roman «Djävulsgreppet» (foreløpig ikke oversatt til norsk) går hun inn i en relasjon som i startfasen kan synes harmløs, men som raskt eskalerer til en destruktiv og voldelig relasjon. Og mens voldsspiralen snurrer alt heftigere øker intensiteten i et litterært klimaks som tar et djevelsk grep på leseren.
Maktbalanse og kjønnskamp
I «Djävulsgreppet» møter vi en svensk kvinne som sier opp jobben og forlater det vintergjerrige Sverige for det varmere og vennligere Italia. I Firenze treffer hun en tjukk og lite attraktiv mann som hun blir forelsket i og føler omsorg for. Hun opplever «den renlige» (som hun kaller ham) som en litt fortapt og harmløs mann ingen andre kvinner vil bry seg om. Hun vil ta vare på ham – og hun vil ha ham for seg selv.
Men etter hvert som hun «oppdrar» ham skifter maktbalansen. «Den renlige» får større selvtillit og hans seksuelle appetitt blir stadig sterkere. Som mann har han drifter han må følge og som hans kvinnelige partner bare må akseptere. Og når hun plages av usikkerhet og sjalusi, er det hennes problem og liksom ingenting han kan gjøre noe med. Bortsett fra å banke litt fornuft inn i henne.
Kammerspill
Første halvdel av boka er som et klaustrofobisk kammerspill, der djävulsgreppet rundt kvinnen for hvert (korte) kapittel skrus enda et hakk til, mens frihetens rammer ubønnhørlig skrumper inn og isolasjonen øker. Og selv om de i en slags fornuftens frikvarter innser at de trenger hjelp til å komme seg ut av det destruktive mønsteret og gjør et par halvhjertede forsøk, er det mer enn de makter.
Testosteronet definerer hans begjær og styrer hans behov, mens hun er for svak, der hun vakler mellom ønsket om at alt skal bli bedre og vissheten om at det aldri vil skje. Og i et håp om at det faktisk skal være mulig å komme seg ut av den onde sirkelen, nærer Hun tanken om at begge to er besatt av demoner. Hvis de bare kan frigjøre seg fra disse, vil de kunne gjenopprette den perfekte balansen.
Kjøtt vs sjel
Kampen mellom kjøttet og sjelen har stått sentralt også i Wollfs to foregående romaner, men i «Djävulsgreppet» antar det en enda mørkere form. Som i mange slike relasjoner tar kvinnen på seg skylda for volden hun blir utsatt for, mens hun ser på overgrepene som et uttrykk for at han tross alt elsker henne. Spesielt som stormen alltid etterfølges av stilla.
I «Djävulsgreppet» klarer Lina Wollf mesterlig å gå inn i en like kjent som betent materie, der hun midt i mørket skaper en dramaturgi som etter kammerspillets dvelende innledning nærmest eksploderer i bokas mer actionpregete siste halvdel.
Overraskelser og drama
For uten å spoile for mye kan vi røpe at hendinger midtveis i romanen kaster rundt på mye. Og underveis skifter både miljø og språk karakter, med overraskende vendinger som sitrer av nådeløs spenning. Det er som om ondskapen alltid ligger på lur, mens kjønnskampen med demonisk kraft driver handlingen fram mot et like handlingsmettet som dramatisk klimaks.
Av Leif Gjerstad
Les også: Begjær til besvær (intervju fra 2021)
Les også: En perle av en fortelling (anmeldelse av «Kjøttets tid»)
