Ingen sang soul som Aretha Franklin, med en stemme som både løftet seg himmelsk og krøp inn i det aller innerste. Torsdag stilnet stemmen hennes.
Det var en varslet død. Aretha Franklin har vært kreftsyk i lengre tid, og tidligere i uka fikk vi beskjeden om at familien var samlet ved hennes side hjemme i Detroit. Slutten var nær. Torsdag kom den, og tida for det endelige farvel med den 76-årige artisten er dessverre her.
Langt vennskap
Jeg har aldri truffet den Memphis-fødte kvinnen, men likevel føles det som om vi har vært venner hele livet. Fra vi første gang ble kjent da hun i 1967 krabbet ut av radioen og krevde «Respect» til vi tok det endelige farvel i 2015 med «A Natural Woman». Sunget med slik kraft og innlevelse at ordet overnaturlig passer bedre på prestasjonen enn bare «natural».
Da Aretha Franklin sang sin gamle klassiker var det i en konserthyllest til Carole King (som komponerte låten), men det endelige farvel med konsertscenen kom ikke før i november i fjor, på en jubileumstilstelning for Elton John Aids Foundation.
Der framførte hun en annen klassiker, «I Say a Little Prayer», og til tross for at hun da var preget av sykdommen, hadde hun fortsatt den utsøkte balansen mellom kraft og følelse i sin stemme som gjorde henne helt unik. Men selv om souldronninga satt ved tronen i flere tiår og ga ut sitt siste album i 2014 («Sings the Great Diva Classics»), er det likevel den banebrytende innsatsen på 1960- og 1970-tallet som lyser aller sterkest.
The Queen of Soul
Baptistprestedatteren fra Detroit hadde allerede jobbet som artist i et tiår da hun i 1967 gikk i studio i Muscle Shoals med Otis Redding-komposisjonen «Respect». Og det sier litt om hennes versjon at det i dag knapt er noen som husker Reddings originalversjon. Franklin gjorde «Respect» til sin egen, og hun gjorde den med en symbolsk kraft som er vanskelig å forstå for de generasjonene som har vokst opp siden.
For dette var året før Martin Luther King ble drept, og det var midt i den amerikanske borgerrettbevegelsens kamp. Låten framsto som et kamprop og samlende symbol for alle de som delte Luther Kings drøm om et bedre samfunn med like rettigheter uansett hudfarge. De krevde respekt, og ingen framførte budskapet med større overbevisning og gjennomslagskraft enn Aretha Franklin. Hun ble The Queen of Soul
Tre presidenter
Hun ble på denne tida også et symbol for afroamerikanske feminister. For i større grad enn Motowns kvinnelige artister, syntes Franklin ha et bedre grep på egen karriere, samtidig som hun snek inn feministiske budskap både i «Respect» og flere andre av sine låter.
Hennes posisjon blir ytterligere synliggjort av at hun ikke bare sang i begravelsen til Martin Luther King. Hun sang også i innsettelsen til tre amerikanske presidenter: Jimmy Carter, Bill Clinton og Barrack Obama. Det er kanskje ikke nødvendig å påpeke at alle disse tre er Demokrater.
Respect!
Et artig lite poeng kan også være at hun i sin tid ble oppdaget av John Hammond, talentspeideren som også har fått æren av å oppdage Billie Holiday, Bob Dylan og Bruce Springsteen. Men denne gangen skal vi kanskje ikke gi Hammond for mye ære, siden det først var da Franklin forlot Columbia Records og begynte å jobbe sammen med Jerry Wexler i Atlantic Records at karrieren skjøt fart.
Og det gjorde den altså så til de grader at hun ble et ikon som sang seg til 18 amerikanske Grammys, foruten å bli den aller første kvinnen som i 1987 ble innlemmet i Rock’n’Roll Hall of Fame. Blant alle storheter som har fått plass der, spørs det om ikke Aretha Franklin har den aller største stemmen. Og det enten hun synger soul, gospel, jazz, pop eller rock.
Respect, Aretha!
Av Leif Gjerstad
Les også: Otis Redding: Soul med sjel
Les også: Carole King: En naturlig låtskriver
Se videoer:
