Et glemt mesterverk

En av de aller vakreste platene musikkåret 1971 ga oss var «Judee Sill». Dessverre er historien om Sills liv alt annet enn vakker.

Da den amerikanske artisten ga ut sitt debutalbum «Judee Sill» 15. september 1971 var responsen overveiende positiv, men langt fra overveldende. Det fantes også noen kritiske stemmer som akket seg over «enda en amerikansk collegejente med gitar på fanget og stearinlys i vinduet». Og med samtidige størrelser som Carole King, Joni Mitchell og Linda Ronstadt på banen, tapte «Judee Sill» kampen om oppmerksomhet. 

Gjenoppdaget

Salget nådde anstendige 40.000, men så stoppet det opp. «Judee Sill» ble glemt og det ble Judee Sill også. Da hun døde av overdose i 1979 var det knapt noen som registrerte det.

Likevel, det ligger noe i musikken som har gitt Sill og «Judee Sill» en fortjent renessanse de siste årene. Plata dukker stadig oftere opp i omtaler om «glemte mesterverk», der det gjerne blir framhevet at Judee Sill på en utsøkt måte klarer å forene det vakre med det sårbare. Hun veksler elegant mellom det nakne og det mer orkestrale, der strykere og blåsere i et forseggjort arrangement hindrer tekstenes skjørhet og kosmiske søken fra å ramle ut av rammen.

Det er et album som kan nytes som noe usedvanlig vakkert i bakgrunnen. Men det er også et album som med all sin lengsel og smerte får en emosjonell kraft utenom det vanlige. Det er sitt eget liv hun synger mellom linjene.

Vond oppvekst

Og det livet ble dessverre alt annet enn vakkert. Barndommen i Oakland i California var preget av foreldre med alkoholproblem, og mye av sin våkne tid tilbragte ungjenta på den visstnok nokså lurvete bar faren hennes drev. Gjerne ved pianoet der hun kunne prøve seg fram, mens hun var omgitt av dritings fulle mannfolk, slåsskamper og spying i hjørnene. Skal vi tro hennes egne uttalelser var alt dette så vanlig at hun trodde dette var en helt naturlig del av hverdagen. 

Men det skulle snart bli verre. Før hun fylte åtte år døde faren, og ikke lenge etter brøt mora opp og tok med seg Judee og hennes storebror til Los Angeles. Der fant mora snart en ny mann (Kenneth Muse, som jobbet som «Tom and Jerry»-animatør), men foruten at også Muse drakk vel mye var han i tillegg voldelig. Og kjærligheten som Judees far tross alt hadde vist og gitt henne var en dimensjon stefaren helt manglet.

Det ble noen turbulente år i familiens nye hjem i Los Angeles, med politiet på besøk rett som det var på grunn av naboer som hadde klagd på husbråk. Judee Sill bidro helt klart med sitt, både med slåsskampene med mora og stefaren i hjemmet og med problematisk oppførsel på skolen.

Feil læring

I håp om at det skulle hjelpe, ble hun derfor sendt til en privatskole for ungdommer med tilpasningsproblemer. Men noen av de unge medelevene hadde allerede begynt på sin kriminelle løpebane, så i stedet for å hjelpes inn på rett spor, ble skolen snarere en god skole for «alternativ læring». 

Det var også der hun kunne teste dop for første gang og det var der hun fant sin første store kjærlighet. En unggutt som hun stakk av med og giftet seg med som 17-åring. Men foreldrene på begge sider fant kjapt ut hva barna hadde gjort, og kort tid etter ble ekteskapet annullert. Og forbindelsen mellom de to unge forelskede brutt.

I stedet teamet Sill opp med ex-mannens kompis som smuglet våpen. Han fikk snart med seg henne på væpnede ran, og de rakk å tømme seks eller sju bensinstasjoner og spritutsalg for penger før de ble tatt. 

Ungdomsfengsel

For Judee Sill gikk ferden videre til et ungdomsfengsel, der hennes interesse for musikk førte henne til kirkeorgelet og fordypning i salmer og klassisk musikk. Det trivdes hun så godt med at den tidligere så rebelske jenta slapp ut før tiden, etter «bare» ni måneder, grunnet sin gode oppførsel.

Oppholdet i ungdomsfengselet hadde også fått henne til å innse at det var musikk hun ville drive med, og vel ute i den store verden igjen hang hun på musikkbarer sammen med folk i utkanten av musikkmiljøet. Der traff hun sin neste store kjærlighet, jazzpianisten Bob Harris. De ble raskt et par, men begge slet med så store problemer at de trakk hverandre ned. Mange i omgangskretsen til Harris gikk på heroin, og det varte derfor ikke altfor lenge før både Bob og Judee satt fast på nåla.

Heroin, krim og prostitusjon

Livet som heroinister tvang også paret ut i kriminalitet, med innbrudd, napping av lommebøker, sjekkforfalskning og annet som naturlige element. Men siden det kunne være et slit å finne penger til neste stikk, fant Judee Sill ut at det fantes en vei til enda raskere og mer lettjente penger: å selge kroppen.

Hjemløs og med et liv helt ute av kontroll, havnet hun igjen i fengselet. Her ble noen fryktelig første døgn preget av abstinens etterfulgt av en våknende innsikt at hun nå hadde sjansen til å gjøre noe med sitt liv. Hun ville straite seg opp, og som ledd i egenterapien begynte hun å skrive låter på alvor.

Ute av fengselet spilte hun en av sine låter til en venn, Jim Pons fra bandet The Turtles. Han likte det han hørte så godt at det ble The Turtles neste singel. «Lady-O» ble kanskje ikke en av deres største suksesser, men det var definitivt første gang Judee Sill hadde en låt på Top100 og tjente litt penger samtidig!

Får platekontrakt

Og nå begynte snøballen å rulle. Hun ble kjent med Graham Nash, David Crosby, JD Souther og andre fra musikkmiljøet i Los Angeles, og via dem kom hun i kontakt med David Geffen. Han ble så begeistret for Sills sanger at han tilbød henne kontrakt på sitt nystartede selskap Asylum Records og høsten 1969 kunne innspillingen av Sills debutalbum ta till. I varemerkebyggingens navn ble hun samtidig sendt på turné som oppvarmer for artister som Van Morrison, Jimmy Webb, Tom Paxton og Crosby, Stills & Nash. Hun var endelig i det gode selskap og framtiden så lys ut!

Riktignok medførte supportjobbene og andre livejobber at det tok litt lengre tid enn ønsket med innspillingen. Den måtte gjøres i bolker innimellom annet, men våren 1971 var alt endelig klart for høstens utgivelse.

Strålende kritikker, moderat salg

Da «Judee Sill» ikke ble den store suksessen som både selskapet og hun sikkert hadde drømt om, skar det seg litt mellom Geffen og Sill. Hun var skuffet over hans innsats for plata, og var det noe hun ikke likte lot hun folk få høre det. Også Geffen. Høyt og tydelig, til og med fra scenen, i det offentlige rom. Sikkert en konsekvens av den røffe oppveksten og livet på gata, men uansett ikke akkurat velegnet til å bygge tillitsbånd.

Selv om kjemien mellom Geffen og Sill ble dårligere etterhvert som tida gikk, fikk hun likevel mulighet til å gå i studio med oppfølgeren «Heart Food». En plate som absolutt hadde mange gode sider, men som manglet det lille ekstra som gjorde debuten så spesiell.

Resultatet ble dårlig salg kombinert med dårlig oppfølging fra plateselskapet, og kort tid etter at hun i 1974 hadde påbegynt arbeidet med et tredje album annullerte Geffen like godt kontrakten. Og deretter gikk det dessverre bare en vei med Judee Sill. 

Veien nedover

Hun spilte en del på den lokale LA-scenen, men da det store løftet og den nye sjansen uteble søkte hun nok en gang trøst i misbruket. Og der sank hun lenger og lenger ned fram til hun 23. november 1979 døde av overdose i sin bolig i en trailerpark, 35 år gammel. Politiet konkluderte i sin rapport med at det dreide seg om et selvmord, men hennes venner har nektet å godta den forklaringen. Ifølge dem var Sill ikke typen til å velge den løsningen, og mener derfor at dødsfallet skyldtes en tragisk og skjebnesvanger overdosering. 

Av Leif Gjerstad

PS! Demonene fra den påbegynte innspillingen av tredjealbumet ble i 2005 utgitt som «Dreams Come True», som også inneholdt en del andre ikke-tidligere utgitte Sill-låter