Etter nesten ti års pause er Eva Dahlgren tilbake med ny plate. Det feirer hun med konsert på Parkteatret i Oslo i kveld.
Den 55-årige svenske artisten er et av vårt nabolands største ikoner. Gjennom en rekke plater det første tiåret fra debuten i 1978 bygget hun seg gradvis opp i svensk bevissthet, før alt eksploderte med hennes åttende album, «En blekt blondins hjärta» (1991). En kritikersuksess som også ble en publikumsfavoritt.
I Sverige solgte plata over halvmillionen eksemplarer, samtidig som hun i kjølvannet av den ble belønnet med fem svenske Grammisar. Som beste artist. Som beste kvinnelige artist. Som beste komponist. For beste album. For beste låt. Hun vant de klassene hun kunne vinne.
Søkte nye veier
Hvordan følger man opp en slik sukess? Vel, Eva Dahlgren prøvde ikke. Hun ventet i fire år til neste plate, og i stedet for et «hjärta 2»-album valgte hun å samarbeide med den finske dirigenten Esa-Pekka Salonen og et symfoniorkester. Og det neste tiåret etter det kom hun bare med to andre plateutgivelser, men til gjengjeld med hele fire barnebøker og i 2005 også selvbiografien «Hur man närmar sig ett träd».
Etter albumet «Petroleum och tång» i 2007 ble det derimot helt taust. Det vil si så taust som det kan bli med en kjendis som er gift med en annen kjendis (smykkedesigneren Efva Attling). Og som noen år før hadde sett sig nødt til å skrive et følelseladd innlegg i Dagens Nyheter der hun på sine bare knær ba de svenske tabloidene respektere parets ønske om privatliv.
Film og foto, ikke musikk
Kanskje hjalp det, for de siste årene er dekningen av Eva Dahlgren (og Attling) blitt mer nøktern. Men så kan det jo innvendes at hun uten noen profilerte utgivelser heller ikke er like interessant for nyhetsjagende kjendisjournalister.
At hun det siste tiåret i tillegg har egnet mer tid på film og fotografering enn på musikk, har også fått mange til å undre om musikeren Dahlgren noensinne ville komme tilbake.
Den tvilen var for øvrig ikke helt ubegrunnet, innrømmer hun i et ferskt intervju med den svenske avisen Dagens Nyheter. Der forteller hun at hun selv lurte på om hun «hadde mistet det», men at jobben som filmfotograf ga ny inspirasjon. Bak kamera opplevde hun lys og farger på en ny måte, og hun fikk lyst til å prøve å omsette disse følelsene i tekst og musikk.
Comeback
Et første varsel om at hun var på vei tilbake fikk vi da hun, i forlengelsen av sin jobb som fotograf på fjorårets Ingrid Bergman-dokumentar «Jag, Ingrid», bidro med filmens avslutningslåt. Men det er først nå, med det nye albumet «Jag sjunger ljuset» at vi skjønner hun mener alvor.
For på dette albumet er Eva Dahlgren tilbake i dobbel forstand. Som plateartist og med en plate som – til tross for ny innfallsvinkel – ligger nærmere «En blekt blondins hjärta» enn noen hun har gjort siden. Heldigvis uten at det oppleves som nostalgisk repetisjon.
Nøyaktig hvordan Dahlgren opplever lys og farger som fotograf har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om, men at hun har lyktes å skape et nyanserikt og stemningsfullt album som ivaretar hennes kvaliteter er det liten tvil om. I rolig tempo flyter komposisjonene stolt framover, mens hennes stemme med personlighet og autoritet utforsker temaer som kjærlighet, omtanke, tvil og trøst. Og hun gjør det på en måte som kler stemningen og fargene musikken legger opp til.
Vellyd og godlyd
Det er vakkert, det er pent og det er velprodusert. Og der ligger kanskje også den største innvendingen til «Jag sjunger ljuset». Kanskje kunne Eva Dahlgren utfordret seg selv og godlyden og vært litt skarpere i kantene når hun nå endelig vender tilbake, etter så mange år?
På den annen side er det slik svært mange helst vil ha henne. Og sett i bakspeilet har hun jo faktisk utfordret seg selv så ofte at det er liten grunn til å betvile hennes kunstneriske oppriktighet, at det var dette hun ønsket denne gangen.
Derfor er det også lett å like «Jag sjunger ljuset» og med glede hilse henne velkommen tilbake!
Av Leif Gjerstad
Les også: Eva Dahlgren – Fra en blondines hjerte (arkivintervju fra 1991)
