En av rockens mest kule myter er den som hevder at bare 50.000 kjøpte Velvet Undergrounds første album da det kom, men at samtlige av dem startet band. 31. januar er det nøyaktig 50 år siden bandets banebrytende debutalbum «Velvet Underground & Nico» ble sluppet.
Få band, om noen i det hele tatt, har vært så myteomspunnet som Velvet Underground. Og ingen band har vel opplevd et så stort misforhold mellom antall solgte plater og dets betydning som inspirasjonskilde og veiviser for andre rockmusikere.
I dag har riktignok de aller fleste «ekte» rockere en eller flere Velvet Underground-plater i sine samlinger, men nesten alle har kjøpt disse platene i ettertid. For tallenes språk er klare. Debutplata «Velvet Underground & Nico» nådde aldri høyere enn til 171. plass på de amerikanske hitlistene. Oppfølgeren «White Light/White Heat» måtte nøye seg med 199. plass, mens bandets tredje album «The Velvet Underground» krabbet inn på 197. plass – i 1985, 16 år etter utgivelsen! Og for å gjøre bildet komplett: gruppas siste studio-LP «Loaded» havnet aldri på listene i det hele tatt.
Hva med VG-lista, spør du? Joda, debutalbumet fikk faktisk en uke på den nedre halvpart av Top40. Vel å merke 45 år etter at det ble utgitt.
Myten
Det er altså definitivt ikke som et multimillionselgende band som Velvet Underground har gjort seg bemerket, like lite som bandet noensinne har vært flittig spilt på radio. Til gjengjeld har vi denne myten som vi nevnte innledningsvis, den som sier at selv om Velvet Underground i sin tid aldri solgte mer enn 50.000 plater, har alle de som kjøpte en Velvet-plate seinere startet band.
Derfor er det kanskje ingen grunn til å undre seg over at plateselskapet Verve benytter 50-årsjubileet til å gi ut (nok en) boks med gammel Velvet Underground-musikk. Vi sier «nok» fordi alle deres fire studioalbum for bare noen få år siden kom ut i remastrede utvidete «45th Anniversary Super Deluxe Edition». Der framstår de nærmest som flotte coffebook-utgivelser, hvor hvert enkelt album i den utvidete utgaven er blitt til flere CDer, med alternative takes, ikke tidligere utgitte versjoner livekutt og hva det nå skal være for å gjøre bildet komplett.
Flere bokser
Men det er ikke nok med «nok». For går vi enda litt lenger tilbake i tid, så ble bandet i 1995 beæret med en boks på totalt fem CDer med 74 sanger, «Peel Slowly And See».
Man skulle derfor tro at lageret kanskje var uttømt nå, men den gang ei. Og vrien anno 2018 er selvsagt at CDen er forkastet til fordel for LPen, samtidig som man legger ved Nico-albumet «Chelsea Girl» og en dobbelt-LP med materiale fra det så kalte «tapte» 1969-albumet. Sammen med de fire originale studio-LPene betyr det en boks med totalt fem enkle og en dobbel-LP.
For å gjøre boksen (som slippes 23. februar) ekstra eksklusiv, vil den også komme sammen med en 48 siders booklet, med gamle bilder, tekster og et nytt forord skrevet av Moe Tucker. Og ja, kanskje vi også burde opplyse om at boksen gis ut i et begrenset opplag på 1000 ex, og at prisen på nettet er oppgitt til rundt 1400 kroner.
Fra anakronisme til ikon
– På 1960-tallet fikk jeg høre at jeg var pretensiøs og snakket piss da jeg hevdet at vi prøvde å lage samtidsmusikk med lang holdbarhet. Derfor gleder jeg meg over den posisjonen Velvet Underground nå har fått i rockhistorien. Ettertida har gitt meg rett, sa Lou Reed da jeg i sin tid snakket med ham i forbindelse med «Peel Slowly And See»-utgivelsen.
Det er nå mer enn 20 år siden, og Lou Reed er ikke lenger med oss. Men slik interessen rundt den nye boksen viser, har hans utsagn ikke mindre gyldighet nå enn den gangen han uttalte det. Og det er jo artig å konstatere hvordan et band som da de var aktive nærmest ble betraktet som en anakronisme i ettertid har vokst til noe av det største popkulturelle ikoniske vi har skuet.
Warhol
Og for deg som fortsatt kanskje ikke måtte vite det, startet altså Velvet Undergrounds epokeskapende karriere i miljøet rundt Andy Warhol. Med den alternative kunst- og filmguruen som støttespiller og økonomisk velgjører kunne den biseksuelle litteraten og rockeren Lou Reed, den walisiske avantgardist-musikeren John Cale, den tyske filmdivaen og chanteusen Nico og de mer normale Maureen Tucker og Sterling Morrison utvikle sin særpregete musikk.
Som utlagt betyr at mens de fleste den gangen sang vakre vokalharmonier og messet om «peace & love», gikk Velvet Underground til den andre ekstreme ytterkanten. Sangtitler som «Heroin», «Venus In Furs», «Femme Fatale», «Pale Blue Eyes» og «I’m Waiting For The Man» forteller i klarspråk om at den pulsen som Velvet Underground målte, var en helt annen enn den vestkystrockerne hadde fingeren på. Lou Reed & Co utleverte nådeløst New Yorks dekadente kunstnermiljø og skildret folk fra storbyens skyggeside med en distansert, men likevel intens stemning.
Velvet Underground sang brutalt om det å skaffe dop, om avhengighet av heroin og seksuelle eksperimenter av alle – og gjerne også bisarre – slag. Og musikken skurret seg brutalt og støyende fram i lydbildet, som en usminket beskrivelse av den harde virkeligheten.
Samlerobjekt?
Det er nettopp i denne krasse outsiderholdningen at vi finner mye av årsaken til Velvet Undergrounds legendestatus. Og dette er også grunnen til at den nye boksen med sju LPer blir møtt med så stor interesse, til tross for at de fleste VU-fans sikkert har alt (unntatt noe av 1969-materialet?) bandet har gitt ut fra før.
Kan selvsagt også være derfor den slippes i et så begrenset opplag, for å sikre at den blir et samlerklenodium straks den er utgitt.
Av Leif Gjerstad
Les også: Velvet Underground: Fra undergrunn i New York til finkultur i Paris
Les også: Lou Reed og de som vandret på the wild side
Les også: Da Lou Reed frøs til is og ville kaste ut Leffe
Les også: Da Leffe ventet på Nico
(det ligger også noen intervjuer med Lou Reed, John Cale og Nico i arkivet)
