Det første sjokket etter terrordåden i Paris sist onsdag har lagt seg, men debatten om hvordan vi best skal møte det brutale angrepet på ytringsfriheten lever videre.
Det forferdelige som skjedde i Paris får meg til å tenke tilbake på de dager da brutale angrep på ytringsfriheten i fredstid fortsatt var så å si ukjent. Norge mistet på mange måter sin uskyld ved attentatet mot Aschehougs forlagssjef William Nygaard i oktober 1993. Hans forbrytelse var at Aschehoug hadde publisert Salman Rushdies roman «Sataniske vers», en bok som hadde fått Irans leder ayatollah Khomeini i 1989 til å utstede fatwa mot forfatteren og alle som publiserte den.
Personen som skjøt Nygaard er aldri tatt, men Nygaard overlevde. Først i 1998 kunne Rushdie trekke en lettelsens sukk da Iran endelig hevet fatwaen.
Møte med Rushdie
Da hadde Salman Rushdie i nesten et tiår måttet leve under sterk sikkerhetsbeskyttelse døgnet rundt. En situasjon jeg fikk et lite innblikk i da jeg i oktober 1995 skulle intervjue den britiske forfatteren.
Jeg var på den tiden leder for kultur i NTB, og hadde i årevis vært i tett kontakt med Aschehoug forlag for å få et intervju med Rushdie. Til ingen nytte. Før jeg plutselig seint en ettermiddag, akkurat i det jeg er i ferd med å forlate kontoret for å gå hjem til samboer og barn, får en telefon. Beskjeden er at jeg kan få intervju med Salman Rushdie i Oslo påfølgende morgen, under en meget klar forutsetning: INGEN må få vite om denne telefonsamtalen. Bryter jeg løftet vil avtalen straks kanselleres.
Jeg aksepterer betingelsene, og neste morgen møter jeg til avtalt tid, kl 08.00 i Aschehougs representasjonsbolig i Drammensveien i Oslo. Der blir jeg fratatt mobiltelefon og geleidet inn i et annet rom, hvor jeg sammen med tre andre utvalgte kolleger fra andre medier må sitte og vente på Salman Rushdie. Men han kommer aldri. I stedet blir vi etter en halvtime loset inn i en bil som skal ta oss til et annet møtested. Hvor vi skal får vi aldri vite, men jeg registrerer at en annen bil kjører bak oss, med en sjåfør som mest sannsynlig er sikkerhetsvakt.
I lyskrysset Riddervolds gate/Parkveien rett bak Slottet, sakner bilen farten, slik at det rekker å bli rødt lys før vi får kjørt ut i krysset. Men da fargen skifter til grønt blir bilen bare stående. Helt til det igjen lyser rødt. Da tråkker sjåføren illsint på gassen og vrenger bilen til venstre i Parkveien, mens «følgebilen» blir stående ved lyssignalet og slik sperrer for andre mulige biler bak. En åpenbar manøver for å unnslippe eventuelle forfølgere!
Vi havner i garasjen på SAS-hotellet og blir derfra sluset rett opp til en suite, der vi blir sperret inne på et rom. Om Rushdie da er i suiten eller ei får vi ikke vite, før vi til slutt får beskjed om at tiden er kommet.
Én etter én loses vi inn i rommet hvor Rushdie venter og vi får vår tilmålte snaue time. Og mens hver av oss intervjuer forfatteren, må alle de andre sitte inne på et annet rom, helt avsondret fra omverdenen. Først da alle intervjuene er gjennomført og Rushdie forlengst (en halvtime siden?) har forlatt suiten, får vi mobilene tilbake og kan selv forlate hotellet og vende tilbake til våre vante liv i redaksjonen.
Her er intervjuet jeg skrev etter møtet med Salman Rushdie.
(opprinnelig publisert 1995)
