(intervju opprinnelig publisert 1994)
Oslo/Nashville: – Som tenåring likte jeg ikke country. Det var altfor mye redneck-musikk for meg. Glatt, reaksjonært og klissete. Omslaget kom da jeg hørte Merle Haggard og George Jones, to artister som synger rett fra hjertet Det er denne ektheten som jeg leter etter i musikk, og min fremste ambisjon som countryartist er å vise at country anno 1993 er noe helt annet enn for 20-25 år siden.
Sier Garth Brooks, 90-årenes ubestridte countrykonge som 22. april får anledning til å vise hva han er god for på Oslo Spektrums scene.
– Hovedpoenget i våre konserter er å ha moro. Vi går ikke på scenen for å reprodusere platene våre, men for å lage et show som visuelt og musikalsk appellerer til folk og som skaper kontakt mellom scene og publikum.
Startskuddet for Garth Brooks Europa-turne går i Dublin i mars. Med unntak av en dag og en konsert i London for tre år siden, er dette aller første gang den 32-årige amerikaneren er i Europa.
– Jeg er derfor veldig spent foran denne turneen. Håpet er å få tid til å suge inn europeisk atmosfære utenfor scenen og skape en stemning sammen med bandt på scenen, som minner om den jeg er vant med her i USA. Greier jeg det vet jeg at både vi og publikum trives, sier Garth Brooks på telefon fra USA.
Countryens store gullgutt
I USA selger country som aldri før, og mannen som har fått hovedæren for dette er Garth Brooks. Debutplaten «Garth Brooks» kom i 1989 og har solgt fem millioner. Oppfølgerne «No Fences» og «Ropin’ The Wind» har begge solgt ti millioner, samtlige av hans seks utgivelser har toppet listene og da fjorårets utgivelse «In Pieces» plasserte seg på listetoppen passerte han et samlet platesalg på 40 millioner.
Likevel var Brooks første møte med Nashville i 1987 alt fra vellykket.
– Jeg trodde at Nashville var eventyrbyen, hvor alle fikk platekontrakt og alle ble stjerner. Men jeg trengte bare en dag til å få den myten nokså brutalt avlivet, og dro dagen etter hjem igjen med halen mellom beina. I ettertid er jeg likevel glad for at det gikk slik det gikk. Jeg mistet noe av min bråkjekke holdning og erfaringen modnet meg. Jeg innså at jeg måtte jobbe hardere for å komme gjennom nåløyet, og at selv det ikke var noen garanti for noe som helst.
Småbygutt
Garth er yngstegutten i en søskenflokk på seks, og sammen med resten av Brooks-familien vokste han opp i Yukon, en liten søvnig småby i Oklahoma.
Hans mor hadde vært plateartist i 50-årene, og fra søsknene og foreldrene fikk han mange musikalske impulser, fra heavyrock via soul og pop til country.
– Som ung var Kiss, Journey og James Taylor blant mine fremste favoritter, mens jeg syntes countrymusikk ble altfor glatt. I dag er country langt mer åpen, både musikalsk og verbalt, med gode sosialrealistiske tekster som ikke feier problemene inn under saloonteppet.
Nektet vist
Garth Brooks er ingen revolusjonær musikalsk urokråke, men til tross for countrybransjens mer liberale holdning har han hatt visse problemer med radio og tv. Blant annet ble videoen til en av hans største hits, «The Thunder Rolls» nektet vist på grunn av sangens innhold med ekteskapelig kvinnemishandling.
– Det er alltid noen som reagerer hvis du tar opp et seriøst tema i en sang. Det eneste som var spesielt med «The Thunder Rolls» var at de som reagerte var folk som eide radio- og tv-stasjoner, kommenterer Garth Brooks. Et annet utspill fra Brooks som skapte mye oppstyr var da han for halvannet år siden antydet at han kunne tenke seg å trekke seg tilbake.
– Det var bare et tankespørsmål som ble blåst opp og ut av alle proporsjoner, stønner Brooks oppgitt.
– De aller fleste jobber fordi de må forsørge familiene sine, men mitt platesalg har sikret meg økonomisk for resten av livet. Som nybakt far slet jeg med dårlig samvittighet hver gang jeg forlot familien for å jobbe. Kanskje var det bedre at jeg var hjemme sammen med min kone og datter hele tida?
Kort, men godt
Tanken på å trekke seg tilbake har Brooks skrinlagt for godt, men noen ny plate med ham kommer ikke før tidligst neste år.
– Sannsynligvis blir også neste plate en blanding av egne og andres låter.
Til «In Pieces» lyttet vi oss igjennom nærmere 5.000 sanger for å finne de rette sangene. Men vi hører ikke på hele låten. 10-15 sekunder er nok til å gi meg en følelse om sangen er noe å satse på eller ei, og de som ikke har «det» etter disse sekundene kasseres.
– Så hvis jeg skal ha med en låt på din neste plate bør jeg altså gå rett på sak og fatte meg i korthet?
– Ingen dum ide, ler Garth Brooks før vi avrunder samtalen med å komme inn på Norge. Som han selvfølgelig vet mye om?
– Dessverre, nei. Men jeg har i hvert fall fått med meg at dere skal ha vinter-OL. Og selv om jeg ikke vet så mye om ski- og skøytesport, skal jeg følge sendingene på tv. Amerikanske stasjoner viser ofte bakgrunnsprogram om livet og kulturen på OL-stedene, og det kan være både interessant og lærerikt.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB 25. januar 1994)
