I dag ville Gram Parsons fylt 70 år, hadde ikke hans selvdestruktive livsstil forårsaket hans tidlige død i 1973. Heldigvis har vi fortsatt musikken, og i anledning dagen har Leffe satt sammen en spilleliste med Parsons-låter.
For å få et noenlunde tverrsnitt har jeg valgt å hente to av hans egenkomponerte låter fra hvert album han medvirket på, i kronologisk rekkefølge.
Så har jeg i tillegg plusset på med noen andre artister som har spilt inn noe av Parsons. Men vi starter med begynnelsen:
Les også: Ørkenfeiring av kosmisk cowboy
Les også: Gram Parsons, fakta
International Submarine Band «Luxury Liner» (fra albumet «Safe at Home», 1968)
«Safe at Home» var Parsons platedebut, men da plata kom ut vinteren 1968 hadde Parsons for lengst forlatt International Submarine Band (som han selv startet) for The Byrds. Det gjorde han uten å fortelle de andre i bandet eller plateselskapssjef Lee Hazlewood på forhånd, noe som førte til juridisk trøbbel som skulle følge Parsons inn i The Byrds.
Plata fikk veldig gode kritikker da den kom ut, men Hazlewood overanstrengte seg ikke akkurat i sitt forsøk på å selge en plate med et i praksis allerede oppløst band.
Albumet «Safe at Home» inneholdt fire av Parsons egne komposisjoner, hvorav singelkuttet «Luxury Liner» er blant disse. (Albumet er verken på Spotify eller Tidal)
The Byrds «Hickory Wind» og «One Hundred Years From Now» (fra albumet «Sweetheart of the Rodeo», 1968)
Roger McGuinn hadde egentlig helt andre planer for denne plata, men Parsons rakk knapt bli med i bandet før han hadde kuppet planene og la om kursen til det han kalte «Cosmic American Music», på det mange omtaler som historiens første virkelige countryrockplate.
Parsons bidro med to egne komposisjoner på Rodeo-plata, og sang opprinnelig på seks av låtene. Men da Hazlewood prøvde å stoppe Parsons medvirkning på grunn av kontraktbrudd, ble vokalen hans fjernet på tre av sangene, blant annet «One Hundred Years From Now».
Les også: De gamle Byrds-låtene tenner meg fremdeles (Roger McGuinn-intervju fra 1986)
Flying Burrito Brothers «Sin City» og «My Uncle» (fra albumet «The Gilded Palace of Sin», 1969)
Etter bare noen få måneder i The Byrds hoppet Gram Parsons av nok en gang. Offisielt fordi han ikke ville bli med bandet på turné i Sør-Afrika, men kanskje vel så mye fordi han ville henge med sin nye svirebror Keith Richards (med mulige ambisjoner om å bli med i Rolling Stones). Kort tid etter Byrds-avhoppet startet han uansett Flying Burrito Brothers, hvor han snart også fikk med seg kompis og tidligere Byrds-kollega Chris Hillman. Med base i et hus utenfor Los Angeles skrev de to fem av de elleve låtene til debutalbumet sammen, mens Parsons skrev ytterligere fire til plata. Plata ble nok en gang tatt langt bedre i mot blant kritikerne enn platekjøperne.
Begge låtene som er tatt med her, er skrevet av Parsons og Hillman.
Flying Burrito Brothers «Man In The Fog» og «Cody Cody» (fra albumet Burrito Deluxe, 1970)
Bandet har til denne plata fått enda en låtskriver i sine rekker, Bernie Leadon (seinere The Eagles), men gnisten som preget debutalbumet har sluknet. Parsons skriver (alene eller sammen med Hillman og/eller Leadon) seks av de elleve låtene, men når bare sjelden opp til egen høg standard.
Det virket som han allerede var i ferd med å miste interessen for dette prosjektet, og da plata kom i april 1970 fikk den lunkne kritikker og floppet kommersielt. Og i juni fikk Parsons sparken fra bandet han startet, etter å ha uteblitt fra noen konserter og stilt for dopa på andre.
Gram Parsons «Still Feeling Blue» og «She» (fra albumet «GP», 1973)
Etter bruddet med Flying Burrito Brothers bestemte Parsons seg for å satse solo og bevege seg enda nærmere countryrøttene. Men mye dop, surring og omgang med Rolling Stones gjorde at det gikk nærmere ett år før han kom i gang for alvor. Skjønt alvor, første delen av innspillingen var preget av at Parsons var på kjøret, både med alkohol og kokain. Men han tok seg sammen og fullførte med stil, og da albumet ble sluppet i januar 1973 ble det hyllet som et mesterverk av kritikerne. Og stort sett ignorert av publikum.
Verdt å merke seg er også at dette er plata hvor Parsons introduserte unge Emmylou Harris for et stort publikum.
Les også: Emmylou Harris: Forkjølet countrydronning (Emmylou Harris-intervju fra 1992)
Gram Parsons «Return of the Grievous Angel» og «In My Hour of Darkness» (fra albumet «Grievous Angel», 1974)
Da «GP» var ute turnerte Parsons våren 1973 med bandet Fallen Angels, bestående av stort sett de samme musikerne (ikke minst inklusive Emmylou Harris) som deltok på «GP». Turnéen var preget av mye rot, men ikke verre enn at Parsons & The Fallen Angels var innom studioet et par ganger og spilte inn en rekke låter. Også innspillingen var litt kaotisk og preget av at Parsons slet med heroin og alkohol. Men samtidig som han noen ganger kunne være «helt ute av det» (ifølge medmusikerne) var han andre ganger ordentlig skjerpet og på hugget. Likefullt hadde han ikke så mange nye sanger som ønsket, så han spedde på med et par egne gamle og fire lånte. Muligens hadde han planer om enda en økt i studio, men hans overdosedød i september 1973 satte en endelig strek for Parsons virke.
«Grievous Angel» kom ut fire måneder etter hans død, og ble også den mottatt med stor jubel fra kritikerne. Mens platekjøperne nok en gang virket heller uinteresserte i Parsons visjoner om Cosmic American Music.
Les også: Emmylou Harris: Travelt friår (Emmylou Harris-intervju fra 1999)
Coverlåter
Selv om Parsons aldri fikk noe stort kommersielt gjennombrudd mens han levde, spilte han en veldig viktig rolle i å gjøre country spiselig for rockere og hippier. Han var med på å viske ut noen skillelinjer mellom sjangere, og slik med på å legge forholdene til rette for det store gjennombruddet for countryrock på 1970-tallet. Og siden har hans status bare vokst til det ikoniske, som en av rockens store visjonærer og countryrockens pionerer.
I 1999 kom tributtskiva «Return of the Grievious Angel» ut, med bidrag fra artister som Beck, Steve Earle, Sheryl Crow, Lucinda Williams, David Crosby, Elvis Costello, Wilco, Gillian Welch og selvsagt Emmylou Harris. Av en eller annen grunn er den dessverre ikke tilgjengelig verken på Tidal eller Spotify, slik at ingen av coverversjonene jeg har inkludert på spillelisten «Gram Parsons 70» er hentet fra den plata. Men du finner både Linda Ronstadt, Dwight Yoakam, Billy Bragg, Lemonheads og mye annet bra som forsvarer sin Parsons-tributtplass.
Av Leif Gjerstad
Hør også spilleliste:
Les også: Her er stedet Leffe elsker (om Joshua Tree)
