(Intervju første gang publisert mars 1985)
Oslo: Scratching, rapping, electric boogie dance, breakdance og graffiti. Musikk- og ungdomskulturen har de siste årene blitt beriket med en rekke begreper som alle hører inn under fellesbetegnelsen hip-hop. Som så mye annet springer også hip-hop bevegelsen ut fra det svarte USA, nærmere bestemt Bronx i New York.
Her hjemme eksploderte hip hop, og da spesielt breakdancing, i fjor. Gatene var fulle av ungdom mer som break’et, mens de medbrakte lydmaskinene var matet med passende musikk. Mens electric boogie dance, breakdance og graffiti er den fysiske og visuelle delen av hip-hop, representerer scratching og rapping den musikalske siden. Og en av de som har hovedæren for at scratching og rapping har blitt en etablert musikkform, er 28-årige Joseph Saddler, bedre kjent som Grandmaster Flash.
Scratching
– Da jeg startet som DJ i 1973, spilte man platene slik de var, men jeg syntes det ble for dødt og kjedelig. Derfor begynte jeg å mikse forskjellige plater med hverandre samtidig som jeg kjørte platetallerkenen fram og tilbake, noe som ga både spennende rytmer og effekten. Slik oppsto scratching, forklarte Grandmaster Flash da han nylig besøkte Norge for første gang med sitt show.
Grandmaster Flashs scratching-teknikk slo raskt godt an. Fra show i gatene med tyvlånt strøm fra lyktestolpene bar veien videre til først småklubber i Bronx og deretter storklubber på Manhattan. Derfra har scratching-teknikken så spredd seg utover hele verden, og etablerte artister som Herbie Hancock og Chaka Kahn er blant de som i dag med stort hell har annammet denne teknikken.
Rapping
Rapping, dvs. rytmisk tale til instrumental backing, utviklet seg parallelt med scratching. Selv «rapper» ikke Grandmaster Flash, men likevel har han hatt stor be tydning for rapping’ens utvikling. Dels fordi han tidlig i sin karriere trakk inn rappere i sitt show, dels fordi han sammen med sitt tidligere band Furious Five i 1982 ga ut «The Message», en låt som ga rap-tekstene en ny dimensjon. Den sju minutter lange hit’en var en sviende sosial kommentar til og beskrivelse av de umenneskelige forhold med nød, stoffmisbruk og kriminalitet som setter sitt klare preg på svarte bydeler som Bronx og Harlem.
– Mange rappere nøyer seg med meningsløse, men rytmisk vellydende tekster. De vil glemme den brutale virkeligheten. Jeg føler imidlertid et visst ansvar overfor mine svarte brødre og søstre, og vil derfor gjerne kombinere det rytmisk fengende med tekster som forteller om hverdagen til fattige, svarte ungdommer. Jeg tror dette kan bidra til å øke selvbevisstheten og motvirke apatien blant ungdommer.
Vandalisme
Litt overraskende viser det seg at Grandmaster Flash, som i disse dager har gitt ut sin første LP på tre år, «They Said It Couldn’t Be Done», til en viss grad distanserer seg fra graffiti. Han påpeker at til tross for at både scratching/rapping og graffiti hører inn under hip-hop, er de helt forskjellige uttrykk uten noen direkte forbindelser. Samtidig tar han klart avstand fra graffitiartistenes forkjærlighet for husvegger og T-banevogner.
– Å male på andres husvegger og tog er ikke kunst, men vandalisme. Dessuten er det ulovlig, og vi vil nødig oppfordre ungdommer til å bryte loven, sier Grandmaster Flash før han til slutt forteller om sin strategi når han står på scenen med sine seks mikrofoner, tre platespillere og bandet med blant annet tre rappere og en electric boogie-danser.
– Jeg rusler alltid rundt i salen på forhånd for å snuse på atmosfæren og finne ut hvor mye de tåler av scratching. Skal jeg gi det med teskje i begynnelsen for så å øke dosen etter hvert, eller kan jeg satse for fullt helt fra starten av? Men målet er alltid det samme: en fest i forbrødringens tegn.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i mars 1985. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende)
