Oslo: – Alle politifolk burde være gartnere halve uka. Slik ville de få brukt mer av seg selv, noe både de og samfunnet ville være tjent med. Sier Hasse Alfredson og tilføyer for sikkerhets skyld at dette ikke er et angrep på en enkelt yrkesgruppe.
Utsagnet refererer mer til hans tro på helheten i mennesket, og at mange dessverre bare får brukt en liten del av seg selv i det ene livet de har.
– Det skyldes både konvensjoner, frykt og tvang. Alle har ikke like stor mulighet til å bryte ut, og frykten for det ukjente holder mange på plass. Jeg har vært priviligert slik, med en journalistutdanning som gradvis penset meg inn på andre spor. Jeg har vært heldig som har fått bruke så mange forskjellige deler av min personlighet, sier den 63-årige altmuligmannen til NTB.
HasseåTage
Siden slutten av 50-tallet har Hasse Alfredson moret og engasjert oss med utallige revyer og sketsjer. Han har foret oss med så vel lattermilde som alvorstunge filmer, samtidig som han har en omfattende bokproduksjon bak seg.
Noe har han gjort på egen hånd, men mesteparten likevel sammen med Tage Danielsson, hans samarbeidspartner gjennom nærmere 30 år. Radarparet og deres selskap AB Svenska Ord var et begrep både i Sverige og Norge fram til Danielssons død i oktober 1985, og i disse dager kommer endelig en bok om deres virke, «HasseåTage och deras Svenska Ord», skrevet av Göran Tonström.
– Jeg har ikke fått lest den ennå, og vil derfor ikke uttale meg om den på nåværende tidspunkt, sier Hasse Alfredson som tygger litt på spørsmålet om han føler seg beæret over at det kommer en bok om «HasseåTage»?
Like og ulike
Mye av det Alfredson har gjort har hatt en seriøs undertone, men likevel er det nok som komiker og revykunstner folk flest betrakter «HasseåTage».
– Vi hadde gode forutsetninger som samarbeidspartnere. Vi hadde nesten den samme formen for humor, og vi delte i stor grad samme ideologiske, politiske og religiøse grunnsyn. Men som personer var vi nokså ulike, med et forskjellig temperament som gjorde at vi utfylte hverandre godt, sier Hasse.
– Hva er din definisjon på god humor?
– Det er et vanskelig spørsmål. Når du skal gjenfortelle en drøm, forsvinner mye av den ut i løse lufta. Det samme problemet gjelder for humor. Humor er noe som lever, men hvis du snakker for mye om det, blir det lett til aske, svarer Alfredson som likevel gjør et forsøk på å besvare spørsmålet.
– Da jeg var på en filmfestival i USA, diskuterte vi filmens rolle. Alle de andre regissørene var helt uenige med meg da jeg hevdet at det viktigste for en filmskaper er å være vanlig. Men jeg står fremdeles ved det jeg sa. Både som komiker og filmskaper er det viktig å være vanlig, kunsten er å kunne uttrykke dette vanlige på en uvanlig måte som engasjerer folk.
Spøk og alvor
– Mange av Svenska Ords revyer hadde en klar samfunnsbrodd?
– Det var nå både og, det da. Mye av det vi gjorde var ikke annet enn enkel «klovnekunst», men en revy må handle om noe. Og da er det takknemlig å ta opp samfunnsaktuelle ting og belyse dem fra en litt uvant vinkel, svarer Hasse.
Sist gang Hasse Alfredson sto på en revyscene var i 1989, sammen med Povel Ramel. Deretter har han gått i kunstnerisk hi, og i stedet inntatt sjefsstolen på Skansen, Stockholms tradisjonsrike kultur- og friluftspark. Den stillingen takket han ja til i 1992, rett etter at han hadde vært nødt til å skrinlegge et filmprosjekt han hadde jobbet på i lengre tid.
– Kalenderen var tom, og det fristet å gjøre noe helt nytt. Men til nyttår slutter jeg, ett år før tida. Det har vært morsomt å jobbe på Skansen og jeg føler at jeg har fått utrettet noe. Men samtidig har det vært langt flere møter enn forventet. Å lede Skansen er et tungt ansvar, og jeg synes tre år får være nok. Det er det lengste ansettelsesforholdet jeg har hatt siden min tid i Sveriges Radio på 50-tallet, og friheten frister en gammel ringrev som meg.
Uten kalender og bolig
Hva den gamle ringreven skal bruke friheten til, har han ikke helt bestemt. Kone, tre barn og fire – snart fem, korrigerer Hasse – barnebarn vil selvsagt legge beslag på mye tid, og til høsten kommer han med en ny bok med mange, ulike fortellinger. Men utover det stiller han med blanke framtidsark.
– Det eneste jeg vet er at jeg ikke skal kjøpe kalender for 1995. Årene på Skansen har vært så innrutet med møter og andre forpliktelser at jeg nå vil oppleve følelsen av frihet igjen. Og i friheten passer ikke kalenderen inn, fastslår Hasse Alfredson som bare øyner et problem når han forlater Skansen:
– Jeg må forlate tjenesteboligen på Skansen, men kan ikke flytte tilbake til mitt gamle hus gjennom 30 år på Lidingö. Dels fordi min datter og hennes familie bor der nå, men vel så mye fordi at det er feil å flytte tilbake. Kan du tenke deg noe mer patetisk enn å sette inn de samme bøkene i de samme bokhyllene som du har tatt dem ut av noen få år tidligere?
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 11. august 1994)
