For tre uker siden så jeg liveframføringa av to legendariske debutalbum i Paris, «Marquee Moon» og «Velvet Underground & Nico». En tredje debutklassiker fra New York er «Ramones». Lørdag 23. april er det 40 år siden plata ble sluppet.
The Ramones brukte syv dager på å spille inn 14 låter som klokket inn på 29 minutter. Resten er historie.
Eller, fullt så enkelt er det kanskje likevel ikke, for det var så vidt New York-kvartettens hey ho, let’s go-kamprop ble hørt utenfor de aller innerste kretser. Det var få som anmeldte plata da den kom, og de fleste som gjorde det ga den stort sett en nokså lunken mottakelse. Heller ikke salgstallene var egnet til å imponere så mange. «Ramones»-LPen klarte aldri å klatre inn på Billboards Top 100, og nådde som høyest 111. plass.
Mer moro enn bra?
En av de som kjøpte plata da den kom var undertegnede. Ikke fordi jeg hadde hørt noe av dem, for det hadde jeg selvsagt ikke, men fordi jeg hadde lest masse om dem og ikke minst fordi de ble assosiert med New York-klubbene CBGB’s og Max’s Kansas City- og da måtte det jo være bra?
Joda, jeg likte energien og pågangsmotet Johnny, Tommy, Joey og Dee Dee viste på «Ramones», og låtene var jo like kjappe som catchy. Men egentlig syntes jeg nok plata var mer moro enn nødvendigvis så fantastisk god. Der og da så jeg i hvert fall ikke klassikerstatusen den skulle få, i motsetning til de omtrent samtidige debutene til Patti Smith (1975) og Television (1977) som jeg bare trengte spille en gang for å fastlå «Klassiker – med stor K!».
Les også: Patti Smith – Horses: hester med evig liv
Les også: Tidenes beste debutalbum
Det ligger i lufta
Men timinga til The Ramones var perfekt. Progrocken hadde est ut over aller grenser og flinkisene ga de fleste av oss mindreverdighetskomplekser. På pubene og småklubbene i London hadde en mer rølpete opposisjon begynt å ta form, og de fant sine allierte i den skitne delen av New York-rocken.
Det var så tidlig at pønken knapt hadde fått navnet punk, men The Ramones kom i akkurat rett tid til å bli det bandet med den plata som skulle åpne opp slusene for en ny generasjon med et nytt uttrykk. Og da kan vi i hvert fall si at resten er historie!
Satte tonen
Siden er låter fra albumet som «Blitzkrieg Bop», «Judy Is a Punk» og «Now I Wanna Sniff Some Glue» gått inn i klassikerrekkene, samtidig som de på hver sin måte definerte pønk og Ramones.
«Blitzkrieg Bop» som pushet grenser og av noen ble beskyldt for å flørte med nazi-symbolikk. «Judy Is a Punk» som definerte unge og rastløse misfits som pønk. Og endelig «Now I Wanna Sniff Some Glue», som i all sin repetive lyriske tomhet kringkastet den tidlige pønkens budskap: kjedsomhet og nihilisme, lysår unna hippienes optimistiske flower power-budskap.
The Ramones satte bokstavelig talt tonen for den nye rocken med «Ramones».
Stoppet konserten
Det gjorde de med slik kraft at da den første pønkbølgen ebbet ut, sto The Ramones sammen med Sex Pistols og The Clash som de største og viktigste bandene. Men mens Johnny Rotten bevisst provoserte alle på alle kanter og Joe Strummer plasserte The Clash klart på venstresida, var The Ramones mer upolitiske – og vil mange kanskje si, politisk ubevisste.
Derfor kom bandets pro-Reagan-uttalelser ved inngangen til 1980-tallet for mange som en større skuffelse enn overraskelse. Og blant de mest militante pønkerne i Norge falt The Ramones så i unåde at det førte fram til den famøse happeningen i Chateau Neuf vi alle kjenner, den der pønkerne stormet scenen og tvang The Ramones til å avbryte hele konserten.
Les også: Ramones-konserten som forsvant
Ingen lever
Jeg har en viss formening om at de aller fleste av dem som var med på å stoppe The Ramones i dag angrer litt på hva de stelte i stand. Men i den grad de skulle ønske å be bandet om unnskyldning er det i dag dessverre for seint. Ingen av de fire som utgjorde Ramones da 1976-albumet «The Ramones» ble innspilt og utgitt lever i dag.
Joey (Jeffrey Ross Hyman) døde i 2001, Dee Dee (Douglas Glenn Colvin) i 2002, Johnny (John William Cummings) i 2004 og Tommy Ramone (Thomas Erdelyi) i 2014. Men deres kamprop «hey ho, let’s go» kan fortsatt høres på rockklubber, 40 år etter at The Ramones festet dem til platerillene.
Av Leif Gjerstad
Les også: Fra New Yorks undergrunn til Paris finkultur
