Hun kommer fra en musikerfamilie av det litt disfunksjonelle slaget. Så har Martha Wainwright da også gitt sin selvbiografi tittelen «Stories I Might Regret Telling You».
Både Loudon Wainwright III og søstreduoen Kate & Anna McGarrigle fikk sitt gjennombrudd på 1970-tallet, med noe av det fineste folk- og singer/songriter-sjangeren hadde å by på. At Loudon Wainwright III og Kate McGarrigle i tillegg var et par, økte bare forventningene til et framtidig musikalsk eventyr. Det ble dessverre ikke helt slik. Nesten helt fra starten hadde forholdet vært turbulent, og etter fire års ekteskap skilte paret lag i 1977. Med bitre anklagelser i begge retninger – og med to små barn som lærte det meste om å henge skittentøyet ut til offentlig skue.
Bitre stikk
For verken Loudon Wainwright III eller Kate McGarrigle (som døde i 2010) unnlot å sukre sin musikk med bitre stikk mot sin tidligere partner, og da Rufus Wainwright og Martha Wainwright (født i henholdsvis 1973 og 1976) etablerte seg som artister på egen hånd, var sjelegranskende og utleverende tekster stikkord som kunne passe til begges viselyrikk.
Det var heller ingen tvil om hvilken side de to søsknene sto på. Det var faren deres som hadde forlatt dem som små, og de la aldri skjul på at forholdet deres til ham var meget anstrengt. Martha Wainwright leverte vel også et av den moderne musikkhistoriens kraftigste karakterdrap da hun i 2005 ga ut EPen «Bloody Mother Fucking Asshole», og der tittelkuttet også havnet på hennes debutalbum samme år.
Var Loudon virkelig en bloody mother fucking asshole?
Hvis noen skulle være i det minste tvil om hvem denne «bloody mother fucking asshole» var, gjorde hun det klart for alle i åpenhjertige intervjuer i kjølvannet av utgivelsen. Låten fungerte både som en anklage mot farens omsorgssvikt og det faktum at han heller brukte sin energi på å skrive om familien i låtene enn å faktisk være tilstede for sine to små barn. (I ettertid har hun likevel nyansert og gjort gjeldende at hun brukte sin far mer som en metafor for og et mer generelt angrep på det manns-dominerte samfunnet).
Uansett, selv om bitterheten lå tjukt smurt utover det meste Martha Wainwright måtte si om sin far, forhindret det ikke at de faktisk bare året i forveien hadde samarbeidet musikalsk på hans album «So Down Happy». Og kanskje er det betegnende at duetten hun hjalp faren med het «You Never Phone», og der teksten åpent skildret avstanden mellom far og datter.
Eller hva sies om åpningen med første vers (sunget av Loudon) «You never phone, you never write/Hey, I’ve stopped hoping that you might/You’re trying to hurt my feelings, right?(You never phone and you never write» og med Marthas svar rett etter «You never write, you never phone/I’m sorry I gotta bitch and moan/I’m sorry I gotta pick this bone/You never write, you never phone». Og så videre gjennom hele låten.
Åpenhjertig bok
Derfor kommer det ikke akkurat som noen overraskelse at Martha Wainwright I sin selvbiografi forteller historier fra sin musikalske familie som hun selv antyder at «hun kan komme til å angre på».
Jeg har ikke selv rukket å lese den, men ifølge The Guardians anmelder er det en bok med «tales of rivalry, love, drugs and difficult births litter the singer-songwriter’s gripping account of life in a dysfunctional music dynasty. Og i boka uttaler Martha Wainwright selv at arbeidet med boka har plaget henne i sju år. Skal vi tro henne har den ufiltrerte kladden til boka i tillegg blitt brukt mot henne i en opprivende skilsmissesak.
Resultatet skal uansett ha blitt en åpenhjertig bok som i større grad enn å løfte dyner forteller historien om talentfulle, sterke personligheter som bruker sin indre smerte til å smi låter, om ambisjoner som forfølges eller kveles, og om kjærlighet som i et stormfullt vann grunnstøter på et eller annet skjær som kommer i veien for ferden.
Av Leif Gjerstad
