(Intervju første gang publisert september 1983)
Oslo: Live-LPer er ingen vanlig foreteelse i Norge. Enda sjeldnere er det at en gruppe velger å platedebutere med en live-innspilling. Men grunnlaget for en slik debutplate ble lagt sist fredag, da countryrockgjengen Jan Dahlen & The Shotgun Riders inntok Club 7.
Med et mobilt studio og produsent Nils Kvam på plass, spilte gruppa som foruten Jan Dahlen (sang, gitar) består av Lynni Treekrem (sang), Bent Patey (eigitar), Hans Marius Stormoen (bass), Arne Sæther (tangenter) og Carsten Loly (trommer) seg igjennom tre solide økter som fikk publikum til å smile, danse og huie og produsent Kvam til å skinne i kapp med sola.
Så hvis ikke uforutsette tekniske hindringer kommer i veien, vil en både spennende og løssluppen live-LP dukke opp en gang i høst. Tittelen? Sannsynligvis «Dirty Denims and Hungry Hearts».
Utenfor båsene
Men hvorfor debutere med en live-lp? Vi spurte Jan Dahlen rett før konserten.
– Country er en musikkform som trives aller best «live». Men som countryrocker i Norge faller du liksom utenfor både rocke- og countrybåsen, og mange arrangører har i utgangspunktet derfor stilt seg noe skeptiske til å la oss slippe til. Forhåpentligvis vil denne LPen kunne vise både arrangører og andre hva vi står for.
– Det er et stort marked for country i Norge, men foreløpig dessverre ikke for vår variant, utfyller Hans Marius. – Mens norsk country-musikk i dag nesten helt og holdent baserer seg på Nashville-tradisjonen, har vi mye mer til felles med den røffere, mer rockete country-stilarten som gjerne benevnes «White man’s blues». Derfor tror jeg også at vi fungerer som et verdifullt tillegg til country-miljøet i Norge.
Køntri-hater
Jan Dahlen innrømmer for øvrig at det ikke er så altfor mange år siden han var en av dem som gikk rundt og «hata køntri». Men så oppdaget han altså helt nye og uante sider ved countrymusikken. Og de to siste åra har han så sammen med sine Shotgun Riders forsøkt å videreformidle dette til interesserte.
– Vår bakgrunn i rocke- og rhythm & bluesmiljøer har bidratt til at vi ikke har vært bundet til aksepterte countryformer. Vi spiller den slik vi oppfatter den, og har av den grunn nok først og fremst spilt for – og fått størst oppslutning hos – folk med noenlunde samme bakgrunn som oss. Men selvsagt håper vi også å kunne nå fram til både tradisjonelle country-elskere og andre med vår musikk, sier Dahlen.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 7. september 1983)
