Seint lørdag kveld satte Susanne Sundfør og Thåström punktum for årets Øyafestival. Søndag handlet om å slappe av, etter fire lange og hektiske dager på Øya. Men i dag mandag er det på’n igjen: Billettene til neste års Øyafestival er i salg.
2016 blir det tredje året for Øyafestivalen i Tøyenparken, og spørsmålet om Tøyen bør bli fast tilholdsted for Norges viktigste pop/rockfestival presser seg på. For avtalen om Tøyenparken løper ut i 2018, og da skal arbeidet med Follo-banen være så pass ferdig at Øya året etter kan flytte tilbake til Middelalderparken. Dersom de så ønsker. Forhåpentligvis gjør de ikke det.
Jeg var lenge skeptisk til Tøyenparken som nytt hjem for Øyafestivalen. Det framsto riktignok som det beste alternativet, når Øya først måtte flytte fra Middelalderparken. Men de gamle ruinene, vannspeilet og ikke minst solnedgangene over Oslofjorden skapte en ramme rundt festivalen som Tøyen ikke kan matche. Derfor burde Øya tilbake til Middelalderparken straks forholdene tillot det, mente jeg.
Bedre transport, mer areal, bedre sikt
Men overgangen til Tøyenparken har fungert så bra at jeg har skiftet mening. Og de fremste grunnene til det heter areal, amfi og kollektivtransport. På disse punktene er Tøyenparken helt overlegen Middelalderparken.
Ta det siste først. Bare et steinkast unna Tøyenparken ligger t-banen, og siden alle linjer går gjennom Tøyen i begge retninger kommer togene så tett at det aldri blir tid for kødannelse. Og når det gjelder arealet så er det ikke bare større enn før, det er også mer kvadratisk enn den smale tarmen i Middelalderparken. Noe som gjør at det er vesentlig mye lettere å bevege seg rundt om på festivalområdet.
Når den største scenen i tillegg er et digert, terrassert amfi blir utsikten til scenen slik at selv de som ikke rager altfor høyt over bakken kan se alt som skjer på scenen. Og siden begge de to andre utendørsscenene også ligger i bunn av små, naturlige slutninger, er det gode siktmuligheter også der.
Lett å bevege seg
Mens det i Middelalderparken kunne være et mareritt å bevege seg mellom de to største scenene – gjennom den trange tarmen som i tillegg skulle gi plass til alle mat- og handleboder – er det problemet nå helt borte. Å bevege seg fra Amfiet til Vindfruen er gjort på et par minutter og ingen risikerer å trenges i kø.
Da er det nesten så vi kan glemme å irritere oss over at de to scenene ligger så nær hverandre at lyden fra soundchecken på den ene kan slå inn og forstyrre konserten på den andre. I hvert fall hvis det er musikk av det mer luftige og lavmælte slaget som står på programmet.
Ikke enda større!
Erfaringene fra i fjor fikk Øyafestivalen til å bestemme seg for å legge ut tusen billetter mer i salg hver dag. Festivalens pressesjef Jonas Prangerød begrunnet og forsvarte dette med at man hadde utvidet arealet og antall scener, slik at det ble mer plass for alle.
Så enkelt er det selvsagt ikke. For det er jo ikke slik at folk fordeler seg likt på alle scener, og den lille gangveien foran Amfiet var merkbart trangere og mer ubegaglig å forsere i år enn i fjor.
Derfor er det å håpe at festivalledelsen ikke lar seg friste av å øke antall billetter ytterligere til neste år. 17.500 mennesker inne i parken (slik som i år) går bra, men ikke flere. Da må i tilfelle motprogrammeringen, dvs med to parallelle konserter som splitter publikum, bli enda hardere og mer ekstrem. Og det er ikke ønskelig. Det var eksempelvis mange som lørdag uttrykte sterk misnøye med at Susanne Sundfør og Thåström spilte nesten samtidig.
Video i Sirkus-teltet
Apropos Thåström så spilte han i det store hangarteltet Sirkus seint lørdag kveld. Etter en litt vel brutal og industriell konsert i Roskilde, slapp han til mer luft og flere nyanser i musikken sin lørdag, slik at vi kunne fryde oss over svensken i toppform.
Eneste aberet er at Sirkus-teltet er så stort at de som står i den bakerste halvdelen av hallen (og er det fullt så må jo mange nødvendigvis stå der) knapt ser noe av det som skjer på scenen. Her ville videoskjermer vært til stor hjelp!
Gi mer tid
Noe annet jeg vil stille et spørsmål ved er at Øyafestivalen begrenser spilletiden for mange av artistene til 45 minutter. Da begynner vi å komme farlig nær by:Larm-konseptet med halvtimeskonsert.
La gå at noen av de mer ferske og unge bandene kanskje ikke har materiale for særlig mer enn trekvarter, men de fleste som kommer til Øya har mer enn nok til å fylle den sedvanlige «festivaltimen». Og den bør de få neste år!
God miks
Med rundt hundre konserter fordelt på seks scener på fire dager er det umulig å få med seg alt, også etter at man har strøket de fra programmet som man aner ikke er «min greie». Men Øya-ledelsen har gjort en formidabel jobb med å sette sammen et sterkt og veldig variert program.
Som vanlig med viktig fokus på det nye, hotte, men også med mer etablerte og tidløse artister. Og ikke minst med et par navn med historisk sus og nostalgiappell, i år representert med shoegazerne Ride og disco/funk-kongen Nile Rogers & Chic. Sistnevnte gadd jeg for øvrig ikke å se mer enn ti muntter av, før jeg tuslet bort til en mindre scene for å sjekke det mer ferske og lettere absurde LA-bandet Foxygen.
Merkevaren Øya
Og det er nettopp i dette som mye av sjarmen i større festivaler ligger. At du vet at du ikke kan få med deg alt, og at du ganske sikkert vil høre noe «ukjent» som du siden begeistret kan fortelle dine venner om.
Øyafestivalen har i en årrekke klart å sette sammen et kvalitativt godt og oppdatert program som sikrer slike opplevelser. Det er også grunnen til at så mange kjøper ukepass til neste års festival lenge før programmet blir kjent. Øya er blitt en merkevare som innbyr tillit og lover kvalitet på en måte som gjør den til Norges klart viktigste musikkfestival.
At den i år i tillegg ble velsignet med strålende sol og sommervær i fire hele dager gjorde ikke nytelsen mindre. Vi sees i Tøyenparken neste år igjen!
Av Leif Gjerstad
