(Intervju første gang publisert i mars 1985)
Med oppsperrede og intense øyne og med gitaren ladet i aggressiv hoftestilling står han på scenen, John Hiatt. Kritiker- og musikerfavoritt i mange år, men likevel ukjent for mange.
Skjønt, da han nylig besøkte Oslo og Bergen – Hiatts tredje Norges-visitt på egen hånd – var begge hans konserter godt besøkt. Godt mottatt ble de også. Så kanskje det kommersielle gjennombruddet venter rundt neste sving?
– Min nye LP «Warming Up to the Ice Age» selger i hvert fall bede enn mine tidligere LPer. Men 40.000 eksemplarer er jo ikke akkurat noe imponerende salgstall i USA, smiler Hiatt som faktisk selger bedre i Europa enn i sitt hjemland.
– Til tross for lavt platesalg har jeg i mine egne øyne alltid hatt suksess. For helt siden jeg var 18 har jeg bare jobbet med musikk, og det å kunne ha sin store forelskelse som jobb, må vel være et godt kriterium på suksess?
– Praktisk og økonomiske årsaker gjorde at jeg dro til Bergen uten band, mens Oslo fikk oppleve meg med band. Å opptre alene er ellers ikke noe nytt for meg. Jeg bodde i Nashville fra 1971 til 1976, og der lærte jeg både å skrive låter og å stå på scenen alene, forteller Hiatt som spilte inn sin siste LP nettopp i Nashville.
«Warming Up to the Ice Age» er noe tyngre rhythm & blues og gitardominert enn forgjengerne, samtidig som den kan skilte med Elvis Costello som gjestevokalist på et kutt.
– Jeg kjenner Costello fra før, og da han i fjor gjennomførte sin solo-turné brukte han også en av mine låter. I Los Angeles ble jeg invitert opp på scenen og sang min egen låt sammen med Costello. Da vi snakket sammen etterpå oppdaget vi at vi begge to kjente til og likte Thom Bell-låten «Living a Little, Laughing a Little», så jeg inviterte Costello med i studio for å synge på den. Og han møtte opp.
Som så mange andre er også Hiatt opptatt med å skrive filmmusikk. Men i motsetning til sin gamle venn Ry Cooder har ikke Hiatt tenkt å ta en pause i sin egen produksjon av den grunn.
– Jeg går i studio rett etter denne turneen. Da er stemmen akkurat passe ru, sier Hiatt som opplever dagens amerikanske sinnstilstand som et litt forvirrende paradoks.
– På den ene siden svøper en skremmende form for nasjonalisme og selvrettferdighet over USA. Dette har lagt grunnlaget for en enorm grådighet, basert på egeninteresse og falskhet. Men samtidig skaper dette i visse kretser en motreaksjon som igjen har skapt en fornyet og økt interesse for øvrige musikkformer som tradisjonell rhythm & blues, country, blues og rock. Og det passer meg utmerket, siden det jo er denne type musikk jeg alltid har spilt og følt for.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i mars 1985. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 27. mars 1985)
