London sto ikke bare sterkt i rocken på hele 1970-tallet. Byen forlot også tiåret med et vidunderlig smell, da The Clash ga ut doble «London Calling» bare et par uker før nyttårsrakettene signaliserte at 80-tallet var her.
I ettertid kan det synes som helt naturlig at The Clash på denne måten satte punktum for 1970-tallet. Et tiår som startet med hipper bare måneder etter Woodstock. Som fortsatte med glitter og glam og David Bowie og Roxy Music. Som også ga plass til superpretensiøse og ambisiøse proggere med hodet oppi skyene. Som igjen la grobunnen for pønkeopprøret og den voldsomme gjør-det-sjæl-rørsla som skulle snu det meste opp ned.
Men etter en voldsom kreativ eksplosjon hadde følelsen av dagen derpå allerede nådd pønken da 80-tallet ventet rundt hjørnet. The Sex Pistols hadde allerede brent av alt kruttet sitt, og The Clash virket usikre på sin egen vei videre.
Hva nå?
Etter den like monumentale som kompromissløse utblåsningen i debutalbumet «The Clash» i 1977, ble oppfølgeren «Give ‘Em Enough Rope» året etter et aldri så lite antiklimaks. Kanskje ikke i kommersiell forstand, siden det var denne Sandy Pearlman-produksjonen som breaket USA og etablerte London-rockerne «over there». Men den flørtet så pass mye med litt hard mainstream rock at mange kritikere mente at mye av identiteten til The Clash hadde gått tapt.
Det syntes visstnok også gutta selv: Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon. Det ble en annen plate enn den de hadde tenkt, innrømmet de etterhvert. Men problemet etter «Give ‘Em Enough Rope» var kanskje vel så mye at de var usikre på hva slags plate de egentlig ville lage? Pønkeformatet begynte på dette tidspunktet å føles litt for trang og begrensende, men hva kunne en pønkegruppe som The Clash vel gjøre med det? Låtskriverparet Jones og Strummer ble så usikre at kreativiteten tørket helt opp. Det kom ingen nye låter fra dem.
Nytt øvingslokale, uten låter å øve
Ikke kunne de spørre sin gamle manager Bernard Rhodes til råds heller, for ham hadde de jo røket uklar med og gitt fyken. I samme slengen hadde de mistet sitt gamle øvingslokale slik at de måtte finne et nytt. Problemet var bare at da de først fant et nytt tilholdssted bakerst i en garasje i Pimlico var det fortsatt uten noen nye låter å øve på.
Litt rådville holdt de varmen ved å spille covere fra mange ulike sjangere, ofte godt distansert fra pønken de tidligere hadde spilt. Og sakte, men sikkert førte dette til at nye ideer til egne låter begynte å dukke opp. Fortsatt var de likevel både rådville og usikre på veien videre, og da de overfor plateselskapet foreslo at de kanskje kunne produsere tredjealbumet på egen hånd, fikk de tommelen ned. Trolig følte CBS på at The Clash var en litt forvirret gjeng på denne tiden, slik at de kunne trenge noen å bryne seg på i studio.
Det kravet innså London-kvartetten at de bare måtte akseptere, men for ikke å bli overkjørt nok en gang insisterte de på å få bruke Guy Stevens. En drikkfeldig engelsk produsent med frynsete rykte, men også mannen som hadde produsert et av Clash-guttas tidlige favorittband, Mott the Hoople. Det var Stevens de ville ha!
Roter vekk låtene
Motvillig ga CBS etter for kvartettens ønske, og The Clash avtalte et møte med Stevens hvor han kunne få høre en demo de hadde gjort med sine nye låter. Produsenten likte det han hørte og stemningen ble så god at Stevens og Clash-gutta gikk ut i London-natta for å feire sitt nye bekjentskap og bli bedre kjent.
Da oppbruddets time endelig nærmet seg kunne The Clash begeistret konstatere at de trolig hadde funnet den nye produsenten sin, mens Stevens i bedugget tilstand fikk med seg demotapen slik at han kunne bli bedre kjent med materialet hjemme hos seg selv.
En god idé, hadde det ikke vært for at Stevens klarte å legge igjen kassetten på t-banen på veien hjem. En tape med uferdige versjoner av låter med et av verdens hotteste band. En gavepakke til alle bootleggere!
Heldigvis for Stevens (og The Clash) hadde bandet av en eller annen grunn merket kassetten med Val Doonican «The Vanilla Tapes». Og så ukul som den litt eldre engelske artisten Val Doonican den gangen ble oppfattet som av de aller fleste, var det ingen av dem som eventuelt hadde lagt merke til den gjenglemte kassetten som gadd å bry seg. Den fikk ligge i fred.
Musikk og fotball
Da Stevens og The Clash i august gikk i studio, var det med et band som hadde gjenfunnet troen på seg selv og med en disiplin som var beundringsverdig. Med en økt på formiddagen før man tok pause med fotball (blant annet sammen med Sverre Knutsen fra TAV!) og øl, før man tok en ny kveldsøkt som kunne vare både vel og lenge. Arbeidsdagene strakk seg gjerne opp mot 18 timer, mens låtene de nå spilte inn i stor grad reflekterte hvordan de hadde spilt alt mulig rart da de entret sitt nye øvingslokale.
Det handlet ikke lenger om pønk. Riktignok var energien og holdningen fortsatt der, men uttrykket rommet både rock, jazz, reggae, blues, rockabilly, ska, pop og hva det nå skal være. Mens tekstene, gjerne med utgangspunkt i London, fortsatt oste av det raseri og engasjement som hadde preget The Clash. Med historier med fokus på arbeidsledighet, rasisme, sosial misere, dopmisbruk og urettferdighet, men også med et engasjement som tok stilling og oppfordret til aktiv handling i kontrast til den lett defaistiske «no future»-holdningen som hadde preget mange av deres tidlige pønkekolleger.
Dobbel priset som enkel
Etter rundt fem, seks intensive uker i studio satt gjengen igjen med nok låter til en timelang dobbelt-LP. Plateselskapet jublet da de fikk høre resultatet, men ble mer betenkt da de hørte kravene til The Clash. For mens plateselskapet ønsket en enkelt-LP, ville The Clash ha en dobbel med plass til alt de hadde spilt inn. Og da plateselskapet til slutt ga etter, steilet de da The Clash i samsvar med sine gamle pønkeprinsipper krevde at dobbeltalbumet skulle prises som en enkelt.
Det ble vanskelig for plateselskapet å akseptere, både på grunn av London Calling-budsjettet og fordi de fryktet at dette kunne danne et mønster for framtidige utgivelser også med andre artister. Derfor ble de til slutt enige om et litt konstruert kompromiss: «London Callling» skulle offisielt utgis som enkelt-LP med en gratis tolvtommers EP inkludert. Som med ni låter og LP-hastighet 33 1/3 selvsagt blir akkurat som en vanlig LP, slik at ingen i dag omtaler «London Calling» som noe annet enn en dobbelt-LP.
En av de store klassikerne
Men mens mange doble album med fordel kunne vært trimmet ned til et enkelt, forsvarer hvert sekund på «London Calling» sin eksistens. Det er blitt en samling låter som i sin sjangeroverskridelse redefinerer pønken uten å gi avkall verken på energi eller engasjement. Så ble da plata også en øyeblikkelig suksess, med strålende kritikker og millionsalg.
Også Clash-medlemmene synes å ha vært enige i at «London Calling» ble London-gruppas mesterverk. Og når diverse publikasjoner i dag setter opp sine evinnelige «tidenes beste»-album er The Clash og deres «London Calling» bestandig å finne høyt der oppe et sted. At det i tillegg har et av rockens mest ikoniske covere, der Pennie Smith har fanget Paul Simonon mens han smadrer sin bass i scenegulvet i New York, gjør ikke albumet mindre legendarisk.
Av Leif Gjerstad
Les også: – Umulig å frata plateselskapene kontrollen (arkivintervju fra 1980)
Les også: – Vi kjenner vår markedsverdi (arkivintervju fra 1984)
