(Intervju første gang publisert oktober 1998)
Oslo: Med fete typer har vi lest om Midnight Choirs selvdestruktive periode. Nå har trioens nedtur blitt til en oppsiktsvekkende opptur på albumet «Amsterdam Stranded».
Avisene har allerede kastet sine terninger, og utfallet har vært like imponerende som samstemt, med seksere og femmere over hele linja. Og som ikke det er nok, var butikkene utsolgt for « Amsterdam Stranded» allerede etter to timer. Da hadde de første 5000 eksemplarene (som plateselskapet regnet med var et realistisk førsteopplag) gått over disk og funnet sine nye hjem.
– Det hele blir litt voldsomt. Det er jo en nokså kompromissløs plate uten opplagte singler, og så pass spesiell at mottakelsen blir noe overveldende å forholde seg til, kommenterer vokalist Paal Flaata (30) lavmælt responsen med, mens låtskriver Atle Bystrøm (28) forholder seg helt taus og tredjemann (Bystrøms yngre bror) Ron Olsen (26) befinner seg et helt annet sted.
Etter en liten pause griper Atle likevel ordet og erklærer at han føler seg lettere ukomfortabel ved medias voldsomme fokusering på «elendigheten».
– Vi gjorde nesten alt gærnt ved forrige korsvei, så det meste av det negative som har vært skrevet om oss stemmer nok dessverre. Livet stoppet helt opp. For meg skurrer det likevel å selge Midnight Choir ved hjelp av jævelskapen vi har vært igjennom. Dette, sier Atle og retter pekefingeren mot CDen på bordet, er vår vei tilbake til et levelig liv som band.
Stemningsplate
«Amsterdam Stranded» er Midnight Choirs tredje album, og kommer to år etter kritikerroste «Olsen’s Lot» som solgte rundt 12.000. Sammenliknet med de to tidligere Midnight-platene er «Amsterdam Stranded» mer stemningsmettet, med fokus rettet mer mot det indre livs uro enn det utadvendte livs gleder.
– Med denne musikken er det vel ingen som forventer at vi på denne turneen skal hoppe opp på bordene og spille, flirer Paal Flaata, med referanse til bandets tidligere bravader.
Men disse bravadene ligger uansett nokså langt tilbake i tid, for da «Olsen’s Lot» ble sluppet turnerte aldri bandet. Visstnok fordi de var litt for mye på kjøret og i tottene på hverandre for å fikse det. Nå har de imidlertid lagt ut på en turné som, etter en bejublet start i Skien sist helg, i første omgang tar dem fram til jul. Men mye tyder på at turneen vil strekke seg langt inn på nyåret, med en allerede booket konsert i Oslo 14. mars som naturlig sluttstrek.
Storbyblues
Skien-trioen har bodd i Oslo og København. Atle Bystrøm jobbet i en periode med låtene i Portsmouth, og plata er innspilt i Lisboa. Men tittelen ble «Amsterdam Stranded»?
– Vel, det er jo storbyblues, og av de nevnte byene funker Amsterdam klart best i den sammenheng, forklarer Flaata med et lite smil. Dessuten, tilføyer Bystrøm, så var det ikke bandet som valgte Lisboa, men produsenten (og Walkabouts-sjefen) Chris Eckman.
– Han viste om et studio som var både billig og bra. Dessuten spilte vi inn plata i fjor vinter, godt utenfor turistsesongen. Så Lisboa var preget av en god, avslappet stemning som sto godt til musikken vår.
Lisboa skal likevel ikke ha altfor stor del av æren for «Amsterdam Stranded». Alle låtene var nemlig mer eller mindre klare på forhånd, og bandet visste godt hva de ønsket allerede før avreise.
– Vi ønsket en nedtonet stemning med mye luft. Sangen og teksten er det essensielle, resten fungerer nærmest som bakgrunnskulisser, forteller Atle Bystrøm.
Funnet roen
«Amsterdam Stranded» er en meget naken plate, men selv om Bystrøm her blottlegger sjela si, bedyrer han at det ikke var vrient å kle seg naken.
– Det er en ærlig plate som er blitt til i løpet av en lang prosess. Det smertefulle i disse sangene er derfor ikke å dele dem med andre, men den opprinnelige erkjennelsen av at det er slik tilværelsen vår har vært, konstaterer Bystrøm som hevder at alle nå har fått ryddet opp i livene sine.
– Ron praktiserer yoga, jeg starter dagen med klassisk musikk, mens Paal har funnet roen som far. Men hva den enkelte av oss gjør er ikke så viktig, det som betyr noe er at man tar seg god tid og at man klarer å finne en indre balanse. Først da vi greide det, klarte vi å finne fram til det Midnight Choir vi så lenge søkte forgjeves.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 27. oktober 1998)
Les også: Melodiøs melankoli for nattfugler (arkivintervju fra 1995)
