(Dette er en oppdatert versjon av en artikkel som første gang ble publisert i 2016)
Alle var enige om at Michael McDermott gikk en strålende framtid i møte, da han platedebuterte i 1991. Slik gikk det ikke. I stedet ble det mange år med rot og rus, før han kom seg på rett kjøl igjen og for et par år siden slo til med det meget sterke albumet «Willow Springs». Denne uka spiller han i Norge, med Mono i Oslo som stopp torsdag 19. april.
Da den unge artisten i 1991 debuterte med albumet «620 W. Surf» haglet lovordene over «den nye Springsteen». Undertegnede var med i jubelkoret, og skrev i min anmeldelse av plata (NTB, 15.08.1991) blant annet:
«Med jevne mellomrom dukker det opp nye artister hvor Springsteen og/eller Mellencamp brukes som referanseramme, men bare sjelden er det grunn til å merke seg dette nye navnet. Et av disse sjeldne tilfellene er 22-årige Michael McDermott fra Chicago (…) hans debut-album «620 W. Surf» fastslår at vi her har med en artist med et stort potensiale å gjøre».
«Ferdig» som 24-åring
De ordene står jeg fortsatt ved, men kan vel sånn nesten 27 år etter innrømme at jeg åpenbart bommet litt da jeg til slutt skrev at «Det bare er et tidsspørsmål før langt flere får opp øynene for unge McDermott».
For selv om forventningene til Chicago-gutten var store, reagerte ikke markedet slik forståsegpåerne hadde spådd. Det trenger ikke være noen katastrofe, men McDermott knelte under presset. Han følte det som sin skyld at han ikke hadde levd opp til alle de høye forventningene, og for å døyve smerten forsvant han inn i en tåke av rus.
– Allerede da jeg var 24 år var alt egentlig over. Alt jeg satt igjen med var brustne drømmer og et liv helt ute av kontroll, har McDermott åpenhjertig fortalt om sin fortid.
Og på sin egen hjemmeside innrømmer han at det var så ille at han skremte vettet av de fleste i sine omgivelser. Og da blir det også færre der til å støtte og hjelpe, når behovet for hjelp er som aller størst.
Selvdestruktiv
Dop, alkohol og gambling førte McDermott ut i et økonomisk uføre, foruten kontakt med lovens lange arm. Og i andre halvpart av 1990-tallet sto den en gang så lovende artisten uten platekontrakt.
– Jeg følte hele tida at jeg hadde noe å bidra med musikalsk, men på alle andre felt i livet kom jeg til kort. Jeg manglet selvtillit og ble selvdestruktiv, sier McDermott som er sjeleglad for at han fortsatte å skrive og spille musikk. I et intervju med Bergens Tidende i 2016 slo han like gjerne fast at det var musikken som holdt liv i ham.
– At jeg fremdeles lever og kan holde konsert er ikke mindre enn et mirakel, sa han til avisen.
Reddet av kona og datteren
Det var likevel ikke bare musikken som holdt liv i ham. McDermott har også kone og ei datter, og det var tanken på dem som fikk ham til å ta opp kampen mot dopavhengigheten.
- Det sies at en må bli ren for egen del, ikke for andres. Men det hadde selvfølgelig aldri skjedd hvis det ikke var for konen min, Heather, og datteren Rain. Du kan drite deg ut for deg selv. Du kan skamme deg i enerom. Men når du ser smerten i øynene til dem som er glad i deg, blir det noe helt annet, sier McDermott i intervjuet med Bergens Tidende.
Nå har han holdt seg rusfri i fem år, samtidig som karrieren fikk et oppsving med albumet «Willow Springs» (2016). Og i disse dager er han aktuell med nytt album, «Out of Under» og konserter i Oslo (19.04), Trondheim (20.04), Skarnes (21.04) og Bergen (23.04)
Av Leif Gjerstad
Se videoer:
