(intervju opprinnelig publisert februar 1996)
Oslo: Motorpsycho er et medievennlig band. Tittelen på dobbelt-CDen «Timothy’s Monster» ga begeistrede journalister mulighet til å melde at vi hadde med et monsteralbum å gjøre. Og når de nå halvannet år seinere slipper CDen «Blissard» inviterer de til bevingede ord om musikalsk guddommelighet.
– Og snøstorm, ikke glem det! tilføyer Bent Sæther med et smil.
– Vi liker ordspill som spiller på dualitet. Sammenliknet med våre tidligere plater er «Blissard» mer komprimert, med intense rundkast som i en «blizzard» (snøstorm). Men samtidig håper vi at den skal by lytterne på en guddommelig lykkefølelse, som i «bliss».
Trondheimsbandet – som foruten Bent Sæther består av Gebhardt og Snah – har kommet langt siden de startet mot slutten av 1989. Riktignok har de fortsatt tilgode å selge plater i bøtter og spann, men for hvert år og hver plate har de utvidet sitt nedslagsfelt, uten å måtte ty til musikalske kompromisser.
– Vi er heldige og har fått vokse i fred. På mange måter har vi fungert som et lite virus, som sakte men sikkert har infiltrert omgivelsene. Og nettopp fordi vi ikke har hatt noen voldsom kommersiell suksess, har vi til ethvert tidspunkt hatt frihet til å gjøre det som faller oss inn, samstemmer de tre.
Mer arrangert
Det som har passet Motorpsycho å gjøre på sitt nye album er å bruke mye tid på forberedelser, før de dro til Stockholm for å spille den inn i Atlantis, ABBAs gamle studio.
– Før har vi bare hatt små bruddstykker med oss inn i studio, og så søkt oss fram til den endelige formen underveis. Denne gangen har vi brukt to gitarer med åpen stemming for første gang, og gjennomarrangerte derfor musikken mer på forhånd. Låtene er kortere enn før, men siden de også er mer komprimerte ligger det så mye informasjon i de ti kuttene at «Blissard» er vår mest spennende plate så langt, sier Håkon Gebhardt.
Valget av Atlantis-studioet forklarer trioen med studioets rørforsterkere og gamle mikrofoner som gir en ekstra varm og god feeling. Og sansen for det analoge, manifesterer seg også ved at en representant fra plateselskapet under vår samtale kommer fram og legger en «Blissard»-LP på bordet.
– Den er bare trykket i 1000 eksemplarer, men er ikke ment som en gimmick eller samleobjekt i begrenset opplag. Vi foretrekker ganske enkelt de gode, gamle LPene fordi de gir en helt annen lytteropplevelse enn de små digitale dingsene. En LP krever dessuten mer av lytteren. Ikke minst fordi du må reise deg opp fra godstolen for å snu den midtveis, noe som forutsetter at sangenes rekkefølge må planlegges på en annen måte enn på en CD. Og siden vi vokste opp med LPer, tenker vi derfor alltid LP når vi planlegger sangenes rekkefølge.
Elsker nyanser
På sin første LP «Lobotomizer» framsto Motorpsycho fortrinnsvis som en brutalt støyende gjeng. Men på «Demon Box» (som BEAT-lesere nylig kåret til det siste tiårets beste norske plate) og «Timothy’s Monster» utvidet de sitt musikalske spenn betraktelig, en utvikling som har fortsatt også på «Blissard».
– Med kortere låter og større vekt på godlyd enn før, er den nok lettere tilgjengelig, uten å være ment som et forsøk fra vår side på å bli popstjerner. Den er heller et resultat av vår frykt for å fortsette i gamle spor, samtidig som alderen selvsagt krever sitt. Vi har gått lei den mest støyende metall-faktoren. Det ble for endimensjonalt i lengden, og vi har fått stadig større sans for musikalske nyanser, kommenterer Bent.
Country og jazz
Disse nyansene er også kommet til uttrykk gjennom diverse sideprosjekter.
På fjorårets jazzfestival i Kongsberg spilte Motorpsycho sammen med frijazzgruppa The Source, og i tida før og etter jazzjobben overrasket de også med å opptre som The International Tussler Company – med reinspikka country på programmet. Dette sideprosjektet resulterte også i fjorårets eneste plate med gjengen.
– Det er en vanvittig god følelse å ha prøvd alt mulig. Det gir deg nye innfallsvinkler, og uansett stilart handler det om å finne kjernen og energien i musikken. Alt som gir et kick er per definisjon bra, og vi tar gjerne et tema fra et sted og putter det et helt annet sted. Vi er definitivt ikke ferdig med å eksperimentere! fastlår Snah (Hans Magnus Ryan).
Hjemme og ute
Etter tre år på lille Voices of Wonder, tok Motorpsycho med «Timothy’s Monster» skrittet over til det multinasjonale selskapet EMI. Men de garderte seg med lisensavtale som gjaldt kun for ett år og en plate. Og denne avtalen har de gjort bruk av ved å gi ut «Blissard» på Sony.
– Men vi gir fortsatt ut våre plater på eget selskap med forskjellige distributører i utlandet. Kanskje ikke det mest praktiske, men det gir oss en følelse av uavhengighet, forklarer trioen som selger mer i utlandet enn her hjemme.
– For oss har utlandet vært veldig viktig. Også der er fanskaren blitt bygget opp sakte men sikkert med hver turné, noe som har gitt oss både frihet og trygghet, sier bandet som fortsatt bor i Trondheim.
– Det er sunt med litt avstand til musikkbransjen i Oslo. I Trondheim kan vi konsentrere oss om det vi gjør, samtidig som byen er for liten til å være «rocka» i. Der er det ikke plass for rockstjerner, bare fotballstjerner.
– Og når kommer Motorpsycho med en fotballsang, til ære for Rosenborg?
– Vel, akkurat det tar nok noen år til. Vi må bli litt mer voksne før vi tør å gi oss inn på noe slikt, flirer Bent.
AvLeif Gjerstad
One thought on “Motorpsychos gudommelige snøstorm”