Han sto med trekkspillet på magen nede på gårdsplassen og vi kunne høre tonene sive inn gjennom det åpne kjøkkenvinduet. Mor pakket inn noen mynter i papir og kastet ned til den litt loslitte, gamle mannen som takket høflig.
Det er mitt aller første minne av en gatemusiker, innsvøpt i et romantisk lys som skygger for den harde overlevelseskampen som preget hverdagen for mange gatemusikanter på 1950-tallet. De var ofte omstreifere uten fast jobb, og de oppsøkte gårdsplasser i håp om å harve inn noen penger som kunne sikre dagens brød.
Forhistorie
Gatemusikantenes historie strekker seg selvsagt mye lenger tilbake i tid, og å spille på plasser og torg var i flere århundre den vanligste inntektskilden for mange musikere. Men det endret seg da moderne teknologi muliggjorde opptak, og musikken kunne gjenskapes på steinplater, vinyl, kassetter, CDer og andre formater.
Det skapte et helt nytt forbruksmønster av musikk, og livemusikk flyttet i alt større grad inn i møblerte lokaler, enten vi snakker om fjonge konsertsaler og musikklubber eller bevertningssteder der musikken fikk en litt underordnet underholdningsrolle. Samtidig hadde det sosiale sikkerhetsnettet i etterkrigstidas Norge blitt styrket så pass at de omstreifende gatemusikantene ble færre. Det var ikke like mange som av ren nød måtte legge ut på veien med gitaren eller trekkspillet på ryggen.
Nye toner på 1960-tallet
Det betyr likevel ikke at gatemusikken forsvant, men den tok en ny form på 1960-tallet. Tiåret som startet med folkemusikk, visesang og artister som Kingston Trio, Peter, Paul & Mary, Joan Baez og Bob Dylan. Og som sluttet med hippier som forkastet det materielle strebersamfunnet og ville bygge en ny nomadisk tilværelse tuftet på peace & love.
Det ga næring til en ny generasjon gatesangere. De unge studentene, hippiene og haikerne som spedde på reisekassen ved å spille «nye» låter som «Blowin In the Wind», «Where Have All the Flowers Gone», «If I Had a Hammer» og alt hva de nå måtte hete.
Sammen med smykkeselgere som rullet ut sine tepper på fortauet langs Karl Johan forandret de gatebildet i Oslo på 1960- og 1970-tallet. De varslet et åpnere samfunn preget av større mangfold, og hvor gatesangerne like gjerne kunne komme fra helt andre land som fra Norge.
Det var også i denne perioden som populære gatesangere som Lawrence Richard Glaister og amerikanske Jim Pizza (du vet, han med kassegitar på magen, stativ med munnspill foran munnen og stortromme og cymbal på ryggen) dukket opp i Oslo, byen som de siden har vært trofaste mot i over fire tiår.
Gatemusikere i Oslo
Glaister og Pizza har skapt karrierer som gatemusikere, men det er også mange som har startet på gata før de har etablert seg som profesjonelle musikere. Blant kjente norske artister som har testet det å framføre musikken sin på gata finner vi eksempelvis Lars Beckstrøm (deLillos), Liz Tove Vespestad (Somebody’s Darling) og Ane Brun.
Dessuten skaffet Anne Grete Preus på sin aller første tur til Paris penger til mat ved å spille på gata. Mens Bertine Zetlitz bare hadde en låt på repertoaret, da hun og en venninne som ungjenter tok oppstilling rett utenfor en butikk på Karl Johan. Økonomisk gikk det visstnok greit, men butikkinnehaveren kom ut etter en stund og spurte pent om de muligens kunne spille en annen låt og ikke bare Suzanne Vegas «Luka»? Det kunne de ikke. «Luka» var den eneste låten de hadde øvd inn.
Gatemusikkens utfordringer
Akkurat det opplever noen som et problem med dagens gatesangere. De har et altfor snevert repertoar. Kanskje ikke så rart med tanke på at de fleste bare haster fort forbi og sjeldent stopper mer enn noen få minutter. Da kan det jo holde med å lære inn et par, tre låter som spilles om og om igjen, som en slags «greatest hits»-kavalkade? Det syns ikke alle som jobber i sentrum, og for noen år siden førte klager på gatemusikken til at kommunen i 2014 innførte forbud mot gatemusikk i enkelte sentrumsgater på dagtid sommertid. Forbudet ble imidlertid opphevet etter bare to år, slik at det nå igjen er fritt fram for gatemusikanter.
Selv om de fleste synes musikantene er et hyggelig innslag i gatebildet, er det også noen som irriterer seg. For det er jo ikke å komme unna at kvaliteten på gatemusikerne varierer stort. Du har dem som knapt kan spille den enkleste låt på blokkfløyte, men som syns det er bedre å skaffe penger ved å spille enn å tigge. Og det er nok de aller fleste enige i, uten at musikken blir særlig bedre av den grunn.
Men samtidig kan gata by på mange gode musikere med et variert og godt repertoar, og der livet som gatemusiker helst er knyttet til ekstrajobb i ferien. Slik som Vitaly Zubravski, hviterusseren som flere somre har vært å se ved Nationaltheatret med sin klarinett, notestativ og CD-spiller. Men som da sommerferien var over pakket sine saker og dro tilbake til Minsk og den faste jobben som musiker i det hviterussiske symfoniorkesteret.
Eller som romeren Valentin Vasile, utdannet ved musikkkonservatoriet i Bucuresti og med jobb som fiolinist i symfoniorkesteret i hjembyen. Men som sammen med sin musikerfar Gheorghe (også han fiolinist) i flere år har hatt fast oppstilling ved Stortinget med sine instrumenter og klassisk musikk på repertoaret. Det førte også til at de i 2012 ble kjent med den norske artisten Solfrid Molland, og siden både har turnert og medvirket på plate sammen med henne.
Noe av dette mangfoldet vil komme godt til syne under «Gatemusikkfestivalen» fredag 13. september. Fra scenen vil du få oppleve en rekke gatemusikere som Ion Cantaraguin Rasturnel, Lawrence Richard Glaister og Hjerteromkoret, foruten Lars Beckstrøm (deLillos) og Liz Tove Vespestad (Somebody’s Darling). Dette er artister som vil gi liv og krydder til Oslo kulturnatt, slik gatemusikerne har bidratt til å gjøre bybildet i Oslo mer levende i så mange år.
Av Leif Gjerstad
(Saken er skrevet på oppdrag for Kulturetaten i Oslo, i anledning arrangementet Oslo Kulturnatt 2019, der et innslag er en gatemusikerfestival. Programmet for den finner du her)
