Allerede halvveis i «det nye året» og på tide med en liten oppsummering av hva som er kommet av ny musikk så langt i 2020.
Og selv om det heldigvis sniker seg inn noen nye artister (du vet, sånne som har debutert i løpet av de siste 30 år…), så er det bare å innse at noen av dem som har gjort størst inntrykk er gamle veteraner. Hvis forklaringen mest skyldes egen alder, er det kanskje ikke så bra. Men jeg velger å mene at flere av veteranene på lista her faktisk har levert noe av det beste på svært lenge, og da er det jo bare å glede seg!
Fem norske
Vi starter med noen norske, og da er det naturlig å starte med årets første store høydepunkt.
Ole Paus & Motorpsycho «Så nær, så nær» (Drabant Music)
Jeg unnlot å anmelde plata da den kom, grunnet inhabilitet (bokprosjektet «Pauspoeten. Samlede tekster gjennom 50 år»). Men et halvår seinere må det være lov å melde at jeg er så enig med et samlet norsk anmelderkorps: Dette var snadder! På hver sin kant har Ole Paus og Motorpsycho levert så mye bra at det var naturlig å knytte forventinger til samarbeidet, men at det skulle fungere så bra og balansere så fint mellom Paus poetiske verden og Motorpsychos monumentale tror jeg de færreste hadde forutsett. En klassiker!
Les også: Spiller inn plate sammen med Motorpsycho
Stein Torleif Bjella «Øvre Ål Toneakademi» (Heime med hund)
Da Ole Paus 70-årsdag ble feiret i Operaen for tre år siden var Bjella en av de musiserende gratulantene. På sitt femte album har Bjella gjenopptatt samarbeidet med produsent Kjartan Kristiansen, og det er blitt nok en triumf. Låtmaterialet er gjennomgående veldig sterkt og produksjonen evner å synliggjøre Bjellas unike univers. Et univers der han kryper ned til stusselige skjebner på det superlokale plan og kommer opp med innholdsrike fortellinger vi alle kan relatere til, enten vi måtte mene at de handler om oss selv eller bare noen vi kjenner.
Les også: Nye toner fra Bjella (intervju)
Les også: Kjartan om samarbeidet med Bjella (intervju)
Emilie Nicolas «Let Her Breathe» (Mouchiouse Music/Warner Music)
Emilie Nicolas markerte seg veldig fordelaktig som en spennende artist på sine to første album, men på «Let Her Breathe» har hun lagt en ny alen til sin vekst. Strålende, sensuelle og såre vokalprestasjoner som uten å ta i for mye får sagt desto mer. Tekstlig dreier mye seg om kjærlighetens irrganger, fra bruddets smerte til nyvunnen optimisme. Alt nydelig drapert med jazzete blåstenk, mens hun lekent integrerer ulike uttrykk i sin musikk og gjør det til sitt eget.
Hegge «Feeling» (Particular Recordings)
Egentlig hører jeg ikke så mye på jazz i det daglige, men de gangene jeg gjør det tenker jeg som regel at jeg får skjerpe meg! Og det var definitivt min øyeblikkelige reaksjon da jeg første gang hørte Hegges andre album «Feeling».
Det som fascinerer med kvintetten er at bassist Bjørn Marius Hegge og hans kumpaner i utgangspunktet er nokså tradisjonelle, men samtidig så improvisatorisk lekne at de begir seg ut på utflykter helt befridd fra konvensjoner. Det gir musikken et tidløst preg, mens heftige rytmer og like tydelige som melodiøse temaer sørger for den jazzete grooven som holder lytteren fast.
The Little Hands of Asphalt «Half Empty» (Furuberget)
Bak det litt kronglete navnet skjuler seg Sjur Lyseid, som etter åtte års fravær endelig er tilbake med et nytt Asphalt-album. Og det er en velkommen tilbakekomst! Med en dempet, sår undertone lager han melankolsk og melodiøs indiepop i grenselandet til lavmælt vise/americana. Ikke nødvendigvis så originalt, men som låtskriver har Lyseid evnen til å skrive minneverdige melodier som med sine overraskende vendinger og både stemningsfulle og meningstrengte tekster får en egenart som gjør at The Little Hands of Asphalt skiller seg positivt ut.
Fem svenske
Den beste svenske plata det siste halvåret er utvilsomt Thåströms liveplate fra den siste turneen. Den måtte med på en oversikt som denne. Men deretter blir det litt vanskeligere å sile, men her er i hvert fall noen svensker som alle lar seg høre!
Thåström «Klockan 2 på natten, öppet fönster» (Razzia Records)
Basert på hans «Centralmassiv»-turné høsten 2017 og vinteren 2018 har Thåström komprimert tre totimers-konserter i Stockholm, Göteborg og Malmö til et fortettet livealbum på ni låter som klokker inn på 44 minutter. Av de ni låtene på plata er tre hentet fra hver av de to siste, og bare en fra før «Skebokvarnsvägen 209». Uansett låtvalg satser Thåström fullt ut på den intensiteten, spenningen og nervene som bor i hans musikk, og der Thåström og hans musikere dyrker et skjør-brutalt univers som bare er hans helt eget. Resultatet er blitt en sjeldent sterk liveplate med en artist som fortsatt «är på väg».
Ana Diaz «Tröst och vatten» (Winwin Recordings/Sony Music)
Etter 15 år utenlands som låtskriver for blant andre Britney Spears, Jennifer Lopez, One Direction og Zara Larsson, vendte Ana Diaz for fem år siden tilbake til Sverige igjen. Hun var lei av å skrive formelbasert pop for andre, og følte tida var moden for noe eget og mer personlig. Det resulterte i doble «Lyssna, del 1 & 2» i 2016, og nå følger 43-åringen sterkt opp med samlingen «Tröst och vatten». Bakgrunnen som poplåtskriver skinner innimellom gjennom med noen spretne låter med sterke melodilinjer, men like ofte senker hun tempo og bruker stemningsfulle lydkulisser som ramme rundt poetiske og treffsikre novelletekster som rommer både (kjærlighets)sorg, sinne, angst og en påbegynt helelsesprosess.
Slowgold «Aska» (Playground Music)
Bak artistnavnet Slowgold skjuler seg 31-årige Amanda Werne fra Göteborg (og to medmusikanter). «Aska» er hennes sjette album, og balanserer fint mellom drømske stemninger og mer konfronterende brodd. Gamle, trøblete relasjoner (som er blitt til aske) skaper utgangspunkt for låtene som rommer både litt vise, psykedelia og progg, mens The Cure innimellom kan lure i lydbildet. «Aska» gir god plass både til gitaristen og vokalisten Werne, og at hun flere steder fargelegger de gitardrevne stemningene med Neil Youngsk munspill bidrar ytterligere til å gjøre dette til et album som fortjener oppmerksomhet.
Iiris Viljanen «Den lilla havsfrun» (Voi Elämä)
Viljanen var tidligere med i finlandssvenske Vasa Flora och Fauna, men har siden 2016 jobbet solo. Terrenget er fortsatt litt av det samme som i den folkepregete indiepopen til Vasa, med litt knirkete og var visepop som fundament. På sitt tredje soloalbum «Den lilla havsfrun» har hun likevel breddet sitt uttrykk samtidig som hun har nærmet seg den orkestrale delen av stillferdig pop, selv om mye fortsatt krester mye rundt Viljanens skjøre piano og såre stemme. Sammen skaper dette en vakker og dempet melankoli som godt kler de i utgangspunktet sosialrealstiske tekstene som innimellom får vike for romantiske drømmer eller magasinert sinne.
Christian Kjellvander & Tonbruket «Doom Country» (Startracks)
Kjellvander har fungert som en frittenkende villblomst i svenske indie- og americanakretster. Det har (i positiv forstand) ikke alltid vært like lett å plassere 44-åringen, og «Doom Country» kan være et greit eksempel i den sammenheng.
Etter å ha brukt to dager på å skrive noen korte fortellinger og skissert noen melodier som kunne passe, inviterte han vennene i Tonbruket (med blant andre Dan Berglund og Martin Hederos) inn i studio. Der gøyv de løs på Kjellvanders ideer og improviserte som Kjellvandertonbruket fram det som er blitt til «Doom Country». Alt innspilt live og alt basert på førsteopptak, med kun noe kor som er lagt på i ettertid.
Et slikt prosjekt kan fort bli mer interessant enn det blir bra, men på «Doom Country» faller alle brikkene på plass. Sammen har de klart å skape et suggestivt mørke med et cinematisk uttrykk som emosjonelt øker i intensitet etter hvert som minuttene tikker på, uten at Kjellvander forlater sin rolige måte å framføre tekstene på. Det sprer seg en stemning av ensomhet, som på platas tredelte avslutning på 22 minutter skaper en følelse av ren magi.
Og de andre
Ser at jeg i stedet for «andre» kunne skrevet «amerikanske». At gode utgivelser fra det europeiske kontinent eller andre verdensdeler i litt for stor grad går under radaren min er dessverre ikke noe nytt. Men litt oppsiktsvekkende kanskje at jeg ikke vurderte en eneste av årets britiske utgivelser til en plass på denne anbefalt-lista!
Dermed er det bare å sette over til Amerika.
Jason Isbell & The 400 Unit «Reunions» (Southeastern Records)
Det er en mektig start som setter tonen for historiefortelleren Isbells ferd gjennom ti låter med møter, brudd, refleksjoner og annet som kan passe inn under begrepet «Reunions». Noen ganger framført med en skjør akustisk sårhet som nesten er vond å høre, andre ganger med mer frontal elektrisk gitaraggressivitet som røsker tak i lytteren. Men uansett uttrykk, så byr Isbell hele veien på sterke og minneverdige melodier ledsaget av personlige fortellinger som i sin novelleform føles som faktisk betyr noe.
Fiona Apple «Fetch the Bolt Cutters» (Epic Records)
Det har ikke bare vært lett for Fiona Apple, etter at hun debuterte for over 20 år siden. Hun har ved flere anledninger vært på kollisjonskurs med plateselskapets forventninger om en litt mer markedstilpasset popstjerne, mens Apple åpenbart har hatt litt andre og mer ambisiøse visjoner.
Da må det føles godt å kunne levere et album som «Fetch the Bolt Cutters», ikke bare hennes første på åtte år, men også det beste. Innspilt i hjemmet i Venice Beach har hun brukt vegger, inventar og andre gjenstander i lydbildet, mens hennes dramatiske piano og insisterende, uttrykksfulle stemme sammen med leken perkusjon drar hovedlasset. Hun blander frekt og freidig ulike stilarter som hun smelter sammen til en fascinerende miks med plass både til det eksperimentelle og det vakkert melodiøse. Uten å overdrive sammenlikningen kan den frie, nysgjerrige måten hun nærmer seg stoffet på minne litt om Tom Waits og Kate Bush. Og det er selvsagt ment som kompliment.
Perfume Genius «Set My Heart on Fire Immidiately» (Matador Records)
Dette er Michael Alden Hadreas femte album, men det første jeg har gitt noe oppmerksomhet. Trolig var det buzzen rundt denne plata da den kom som gjorde meg nysgjerrig, sikkert er i hvert fall at jeg er sjeleglad jeg fant fram til den.
Som tittelen antyder er dette en samling låter som ikke viker unna det personlige. Og med et spenn fra orkestralt Roy Orbison-drama til en skurrete utflukt nærmere Jesus & The Mary Chain skapes et variert uttrykk som rommer de fleste følelsesmessige strenger. Men samtidig opererer Perfume Genius innenfor den sofistikert-arrangerte delen av popmusikk som knytter det hele sammen til noe helt spesielt der kreativiteten og melodien går hånd i hånd.
Bob Dylan «Rough and Rowdy Ways» (Columbia Records)
Første album på åtte år og det beste på… evigheter? Samtidig som Bob Dylan har blikket rettet mot både sin egen sluttstasjon og verdens truende undergang, byr han på meditativ og smellvakker varme på en plate der høydepunktene står I kø på.
Haim «Women in Music, pt III» (Colombia/Sony Music)
De tre søstrene fra Los Angeles har lenge vært hypet som noe stort. Jeg har sett dem live og hørt deres første par plater og absolutt vært fornøyd. Dog uten å ha vært helt overbevist over hvor berettiget hypen rundt dem har vært.
Helt inntil denne plata. Her lager de den type plate som oser California over hele seg. Luftig, melodiøs og med gode harmonier, men også med litt bitt som forstyrrer den truende idyllen. Fleetwood Mac sitter i et hjørne og nikker fornøyd, men den distinkte grooven er selvsagt oppdatert og tilpasset vår tid. Samtidig har Haim utvidet palletten, og med Danille Haim og kjæresten Ariel Retchshaid i produsentstolen sveiper de innimellom også innom såvel reggae og hiphop som Vampire Weekend-universet. Men at basen er Los Angeles er det aldri noen tvil om, det slår de tre søstrene dessuten klart fast i åpningskuttet «Los Angeles» på dette helstøpte albumet.
Av Leif Gjerstad
Les også: Sommerens boktips
