Madrugada – med nytt album og turnéåpning i Oslo Spektrum i kveld (Foto: Stian Andersen)
Sist helg slapp de album og denne helgen står de på scenen i Oslo Spektrum. Er det et nytt kapittel i Madrugadas historie som nå skrives?
Det er ingen særlig grunn til å bli forbauset når gamle band finner sammen igjen. Det skjer stadig vekk, og spørsmålet handler heller bare om hvorfor de gjør comeback. Og er det bare en nostalgisk markering eller et nytt blad som vendes?
Da Madrugada-gitarist Robert Burås døde sommeren 2007, var bandets nye album bortimot ferdig innspilt, Og halvåret etter lå «Madrugada» i hyllene, samtidig som bandet la ut på en omfattende avskjedsturné gjennom inn- og utland. «Vi er Madrugada, forever» hilste Sivert Høyem publikum med, da bandet satte et like emosjonelt som verdig sluttstrek i Oslo Spektrum i november det året.
Sluttstrek satt
Men så var det jevnt slutt. Det var umulig å tenke seg et Madrugada uten Robert, ble det sagt, og medlemmene gikk videre med andre prosjekt på hver sin kant. Av disse er det ingen tvil om at vokalist Sivert Høyem har nådd best fram. Med sin kraftfulle og karakteristiske stemme som sterk identitetsfaktor har han gjennom flere album befestet sin posisjon som en av Norges største og mest populære artister.
Det fantes ingen grunn for Høyem å skru klokka tilbake, og bassist Frode Jacobsen syntes også såre fornøyd med sin kombinerte rolle som produsent, frilansmusiker og utelivsgründer. Og tredjemann, Jon Lauvland Pettersen, la ned trommestikkene allerede i 2002 og flyttet nordover til en ny tilværelse som kulturhusleder i Hammerfest.
Savnet melder seg
Men, kanskje er det symptomatisk at han som først brøt ut også var han som etterhvert merket savnet mest? I hvert fall var det Lauvland Pettersen som tok initiativet til å gjenforene bandet for en så kalt one-off-turné, for å feire 20-årsjubileet for utgivelsen av Madrugadas debutalbum «Industrial Silence» i 1999.
Og med seg på veien fikk de både Cato Thomassen og Christer Knutsen, som i flere år hadde vært med i Sivert Høyems band. Startskuddet for den nye turneen gikk med to konserter i Oslo Spektrum 1. og 2. februar 2019 og turnerte deretter både Norge og Europa rundt før de satte sluttstrek for den 64 konserter lange turneen med fire konserter på Sentrum Scene i Oslo rett før jul 2019.
Jeg var til stede både på åpningen i Oslo Spektrum og avslutningen på Sentrum Scene, (foruten en sommerkonsert i Oslo), og det var en like euforisk som majestetisk opplevelse å høre dem spille seg gjennom sitt gamle materiale. Jeg tok også turen backstage begge steder, og kunne konstatere at stemningen også der syntes å være veldig god.
Fristet til mer
Når rapportene fra andre steder i Europa også tydet på at Madrugada hadde fått en varm mottakelse, lå det litt i kortene at gjenforeningsturneen fort kunne føre til noe mer. Selv om ingen sa ja, sa heller ingen nei. Man dro heller på det, som noe som ikke kunne avvises og som en slags bekreftelse på at det absolutt kunne friste.
Men nok en runde i manesjen med bare gamle låter ville blitt nokså kleint – og kanskje også kjedelig for de involverte. Det krevde nytt materiale, og nå vet vi resultatet. Lysten til å fortsette som Madrugada var stor nok til å skrive nytt, og i fjor gikk ferden til Los Angeles for å spille inn albumet som nå foreligger, «Chimes at Midnight», deres første nye studioplate siden «Madrugada» i 2008.
Sterkt comeback!
Det mangler faktisk bare ei uke på at det skulle være nøyaktig fjorten år mellom de to platene, uten at den lange avstanden i tid høres så altfor godt. Kanskje de fjorten årene som er lagt til deres alder kan forklare den mer modne og mindre bråkete stemningen, eller kanskje blir det bare dumt å trekke inn alder som forklaringsfaktor?
Uansett så har bandet (foruten de tre kjernemedlemmene også Thomassen og Knutsen) på «Chimes at Midnight» kommet opp med mange låter som er like melodiøse som de er majestetiske. Det er noe storslått over Madrugadas musikk, der fokus automatisk kommer på Høyems vokal, men hvor den dramaturgiske oppbyggingen med velklingende og lekre detaljer i lydbildet også gir musikken en annen dimensjon og ekstra liv.
Den lille kritikken som jeg har sett mot «Chimes at Midnight» har mest handlet om at låtene er for like og for like det gamle Madrugada. Jeg ser den, og albumet kunne nok ha godt av et par låter som brøt opp og røsket litt om i den storslåtte melankolien. Men samtidig byr albumet på så mange sterke låter at gåsehudfaktor melder seg fra tid til annen, slik at kritikken om for lite variasjon i mine ører blir lite relevant. Dette er en meget solid utgivelse og et comeback som bandet har all grunn til å være stolt av!
Starten på ny era?
Så gjenstår spørsmålet om «Chimes at Midnight» representerer en slags fullførelse av «Industrial Silence»-comebacket, eller om det heller skal betraktes som innledning på Madrugada Mk2?
Det vet neppe gutta selv enda, og mye av svaret avhenger selvsagt av responsen de vil få på årets turné med dens (så langt) 35 bekreftede konserter og ikke minst deres egne opplevelser underveis. For denne turneen blir jo av en helt annen karakter enn gjensynet i 2019, både for dem selv og publikum.
Jeg tar likevel sjansen på å tippe at følelsen etter stadionkonserten i Aten 24. september og de to finalekonsertene i Oslo Spektrum 2. og 3. desember vil være så god at det peker i retning mer Madrugada også etter 2022. Musikalsk er det i hvert fall ingen grunn til å slutte nå!
Av Leif Gjerstad
