Da Bruce Springsteen høsten 1980 gikk ned til «The River» tok han samtidig skrittet inn i voksenverden, med de problemstillingene som følger oss livet ut.
Derfor handler «The River Tour», som 29. juni kommer til Ullevaal i Oslo om mer enn bare nostalgi. Det gir Springsteen (og oss) mulighet til å reflektere over identitet, forpliktelser, drømmer og slit. I dag fra et helt annet perspektiv enn da han skrev og spilte inn låtene i overgangen fra 1970- til 1980-tallet, men likevel med mange av de samme grunnleggende problemstillingene i bunn. I Bruce Springsteens omfattende platekarriere er «The River» ikke bare et av hans mest kommersielt vellykkede album, det er også et av 66-åringens aller viktigste.
Ungdommelig rastløshet
På sine tre første album var det ungdomsromantikeren Bruce Springsteen fra Freehold, New Jersey som sto i fokus. Du kunne føle den dampende sommervarmen i «Spirit In The Night». Du kunne nikke gjenkjennende til den trøblete oppveksten i «Growin Up». Du kunne oppleve den brusende, men problematiske forelskelsen i «Rosalita». Og selvsagt, du kunne føle den ungdommelige rastløsheten og frihetslengselen i låter som «Born To Run» og «Thunder Road».
Livet var ikke lett og utgangspunktet ikke alltid det beste. Men asfalten luktet svidd og veien mot en ukjent, men optimistisk framtid lå der og fristet. Og som så mange amerikanske artister og forfattere før ham, brukte også Springsteen bilen som metafor på den amerikanske drømmen. Kan hende satt du fast, men bilen kunne ta deg vekk fra tristessen. Den kunne vise deg veien til frihet, hvor enn den måtte befinne seg.
Inn i mørket
Mye av den brusende optimismen fra de tre første albumene var borte, da Springsteen i 1978 ga ut sitt fjerde album «Darkness on the Edge of Town». Her var grunntonen preget av desillusjon og desperasjon, noe sikkert med bakgrunn i at Springsteen etter gjennombruddet med «Born To Run» (1975) hadde fått oppleve platebransjen på nært hold. Den delen av bransjen som var mer opptatt av juridiske krangler og økonomiske interesser enn en ung manns eksplosive kreativitet og uttrykksbehov.
Den juridiske krangelen sto lenge i veien for innspillingen av «Darkness on the Edge of Town»-albumet. Men selv om mørket og alvoret slik senket seg over Darkness-plata, er det likevel frustrasjonen og sinnet til en ung mann vi møter. Tankene og følelsene tilhører en som prøver å finne litt ut av voksenlivet, men som egentlig ikke ønsker å være del av det.
Men det er bare begrenset hvor lenge du kan holde voksenlivet på avstand. Den dagen hvor vi er en del av den, på den ene eller andre måten, kommer til oss alle. Og til Springsteen kom den rundt «The River»-tida. Han nærmet seg 30, ungdomskonflikten med faren lå bak ham og rundt ham begynte kompisene å få både koner og barn. Han var ikke helt der selv, men innså – og håpet kanskje også – at det bare var et tidsspørsmål.
Voksenlivet var begynt, med de forpliktelser og forventninger det innebærer, og denne tilstanden ville Springsteen utforske på «The River». Eller som han selv uttrykte det, «Jeg ville ikke lenger bare stå på utsiden og observere. Jeg ville være del av livet».
Fødselsprosessen ble lang og trang. Han begynte studioarbeidet allerede våren 1979 og leverte et ferdig album, «The Ties That Bind» i august samme år. Utgivelsen ville bli seinere samme år, trodde plateselskap og andre rundt ham. Men Springsteen ville det annerledes. Han følte balansen på plata ble feil og ikke formidlet helheten han søkte. Han skrotet like gjerne hele plata og vendte tilbake til kjøkkenet på den leide gården på Telegraph Hill i New Jersey for å skrive nytt.
Det ble enda et par seanser i Power Station-studioet i New York før han var fornøyd. Da hadde han totalt spilt inn 53 låter og forkastet 33, slik at han satt igjen med 20. De låtene vi i dag kjenner som «The River».
Da dobbel-LPen endelig kom ut 17. oktober 1980, ble den straks mottatt som en moderne klassiker. Den føk til topps på salgslister og gjorde Springsteen til en av rockens aller mest ettertraktede liveartister. Den usikre og søkende unggutten fra Freehold, New Jersey som ga oss «Greetings from Asbury Park, N.J.» i 1973 var blitt voksen. Han var blitt «The Boss».
Historieforteller
Grepet Bruce Springsteen benytter på «The River» for å bygge forhold til lytteren er like enkelt som effektivt. I balladesanger som «The River», «Independence Day», «Point Blank» og «Stolen Car» presenterer han oss for karakterer som forteller livshistoriene sine og tar lytteren med seg inn og bakover i tid. Til den gangen oppgjøret med opphavet presset seg på. Til den gangen uklare drømmer om en vill framtid måtte vike for livets realiteter med nitilfirejobb og gravid kjæreste. Til den gangen du trodde du hadde alt, bare for å oppleve at det meste brutalt blir tatt fra deg. Til den gangen du følte du var så på villspor at du ønsket noen kunne stoppe deg.
Men samtidig som alvoret og voksenlivets realiteter melder seg, viser Springsteen opp livets kompleksitet ved også å inkludere sanger som hyller fredagkveldens gleder og utblåsning. Når den lille mannen i gata endelig har stemplet ut fra jobben for helgen og for en stakket stund kan glemme slitet og omfavne livet.
Superstjernen blir født
Det var med «Born In The U.S.A.» i 1984 Springsteen-karrieren virkelig eksploderte og gjorde New Jersey-artisten til stadionrocker, men det var «The River» som etablerte han som en voksen artist som utforsket livets mange sider. Det gjør også «The River»-albumet bedre egnet som turnémateriale enn de aller fleste av hans andre album.
Men heller ikke dette er helt uproblematisk, slik at årets «The River»-turnékonsept på sin ferd over Atlanteren er blitt nokså utvannet. For etter 35 USA-konserter tidligere i år, hvor han åpnet samtlige konserter ved å spille hele «The River» fra begynnelse til slutt, forkastet han denne strategien da han i mai kom til Europa.
Blanda drops
Kanskje var han bare lei det strenge formatet, kanskje følte han at dramaturgien ble bedre ved å løsne litt på båndene til «The River»? Det som er sikkert er i hvert fall at han på de europeiske konsertene har mikset River-materialet med andre høydepunkter fra sin 43 år lange platekarriere. Gjerne ved at han tar de River-låtene han spiller på hver enkelt konsert (vanligvis 10-13) i to bolker, med den siste som den emosjonelt mest ladede, før han melder overgang til en timelang avsindig greatest hits-festavslutning.
En avslutning som markerer at Bruce Springsteen åpenbart mener det kan være verdifullt å vende tilbake til elvebredden han søkte som ung mann, men hvor han også registrerer at det har rent så mye vann i elva siden den gang at kursen har måttet bli justert underveis.
Av Leif Gjerstad
Dette essayet om The River er skrevet for Aftenposten og ble publisert på papir og nett i forkant av hans Oslo-konsert på Ullevaal stadion 29. juni. Du kan lese saken på Aftenposten.no her
