Høstens album «Neutronstjärnan» har gitt Lars Winnerbäck et nytt løft som manifesterer seg også live. I går kveld skapte han høytid i Oslo Spektrum med et show basert på den nye plata, og i kveld venter Trondheim.
På sitt nye album «Neutronstjärnan» har den 48-årige artisten nærmet seg sine svenske kolleger Kents univers. Plata byr på et mer synthorientert og halvelektronisk lydbilde som gir Winnerbäcks melodiske og vemodige betraktninger om dagens liv og samfunn en ny drakt. Dette tar han med seg inn på livescenen, som i Oslo Spektrum fredag manifesterte seg gjennom et show som byr på storslåtte visuelle effekter uten å miste intimiteten som bor i musikken.
Mye nytt
Som entertainer er Winnerbäck lysår unna den spinkle trubaduren han begynte som på 1990-tallet, men den melodiske visen med sine vemodige undertoner ligger fortsatt i bunn for det meste han gjør. Det preger i høyeste grad også «Min gata i stan» som fikk starte kvelden i Oslo Spektrum, og der han som middelaldrende mann både kan minnes oppveksten og reflektere og bekymre seg for verdens tilstand anno 2023.
Også etterfølgende «Är det nåt som jag ska ta med» er hentet fra årets album og setter tonen for kvelden. En tredel av den drøye to timer lange konserten består av materiale fra «Neutronstjärnan», og talte vi ikke helt feil var så mange som åtte av de ti låtene på albumet med på konserten. Mange med kvaliteter som bør kunne gi dem mange års levetid på livescenen.
Trubadur på stor scene
Lars Winnerbäck har aldri vært den ekstroverte entertaineren som fyker rundt på scenen. Han trives mer midt på scenen, bak mikrofonstativet og med gitaren rundt halsen, omgitt av sine seks medmusikere (tre kvinner, tre menn) som skaper den trygge rammen en trubadur i arenaformat kan trenge.
Over ham henger store, kvadratiske LED-skjermer som gir fragmentariske bilder av Winnerbäck og bandet, samtidig som de i takt med musikken kan senkes i en bue som fungerer som et litt intimt og beskyttende tak. Lysskiftene er mange og raske, mens laserstråler perforerer den store salen i et effektskapende lysspill.
Det fungerer som en påminnelse for de 6300 tilskuerne i Oslo Spektrum om hvor langt den populære svensken er kommet, og i en varm hilsen til sin nye hjemby minnes han sitt eget første møte med Oslo som artist. Den gang bandbilen i 1998 tok ham fra Stockholm til Gamla i Oslo og musikerne spent lurte på om det ville komme noen til deres konsert. Det gjorde det, men Ifølge Winnerbäck bare to personer, som de gikk ut og drakk øl med etterpå, før de kusket tilbake til Stockholm i bandbilen.
Som han selv konstaterte med et lunt smil, mens han så seg rundt i Spektrum, «det har hänt en del sen dess!»
Kulturens betydning
I høst har Winnerbäck også blitt kastet ut i den politiske debatten i hjemlandet, etter at det borgerlige styret i Norrköping (bare fire mil unna hans hjemby Linköping) varslet at de ønsket å selge byens konserthus, legge kulturetaten inn under næringsetaten og kutte kraftig i bevilgninger til kulturen. Mantraet er at markedskreftene klarer å holde liv i god kultur, og nettopp nabogutten Lars Winnerbäck er av byens politikere blitt framholdt som et eksempel på akkurat det.
Det fikk Winnerbäck til å reagere og skrive et innlegg i lokalavisa, der han påpekte hvor viktig og avgjørende ungdomsklubbene, musikkforeningene og spillestedene var for hans egen utvikling som artist. Det har gitt låten «Själ och hjärta», med hyllesten til alle idealistiske ildsjeler, et nytt politisk innhold på høstens turné, og som han også i Oslo fletter naturlig inn i kveldens program.
Selv om den store (og gode) lyden dominerer mye av konserten, byr Winnerbäck også på mer intime øyeblikk der pianoer og akustiske gitarer setter tonen. Slik som i vakre «Tror jag hittar hem», der pianointroet inspirerer publikum til litt allsang i refrenget. Den kommer nesten halvveis uti programmet, og med den gamle og litt rolige «Elegi» ikke lenge etter snur Winnerbäck blikket litt mer bakover och henter fram favoritter fra katalogen.
Den alltid like nydelige «Om du lämnade mig nu» (i duett med Sandra Widman) og den stemningsfulle klassikeren «Söndermarken» som bygger opp mot et forløsende klimaks med allsang og konfettikaskader, har sin selvsagte plass her.
Kontinuitet og utviklling
Men plasseringen av nevnte «Söndermarken» mot slutten av konserten viserr også Winnerbäcks styrke som artist. Den kommer midt mellom to av høydepunktene fra årets album, «Vår tid» og «Nåt som verklingen är bra», og illustrerer på en og samme gang både stabiliteten og utviklingen i Lars Winnerbäcks karriere. Det skiller nøyaktig 20 år mellom den gamle klassikeren og de to nykomlingene, men når de her kommer side om side glir de som det mest selvfølgelige inn både som kontinuitetsbærere og vekstmarkører.
Smilet til Lars Winnerbäck vitner tydelig om at han er fornøyd med Oslo-kvelden og allsangen han møtes med i avslutningen med «Ingen soldat» (som også den har beveget seg ut fra den personlige sfæren til en mer symbolmettet samtidskommentar) viser at gleden er gjensidig.
Så når han helt på tampen, med trekkspill og akustisk gitar, setter endelig punktum med den gamle låten »Du hade tid» og kommer til strofene med spørsmålene «älskade dom dig ikväll» og «Tog du dom med storm» levner publikums jubelrespons ingen tvil. Winnerbäck har vunnet igjen.
Av Leif Gjerstad
