(Første gang publisert i NTB 1992)
Bergen: – Mange av våre venner stusset da vi skiftet navn, men det virker som de er blitt mer fortrolige med det nå. Og det fine med Pogo Pops er at det fanger essensen i hva vi er og hva vi gjør: spiller pop med litt skarpe kanter.
Mandag 24. august kommer Bergens-gruppa Pogo Pops ut med sin debut-CD «Pop Trip» på Norsk Plateproduksjon. Under sitt nåværende navn har kvartetten eksistert i rundt halvannet år, men 23-årige Frank Hammersland (vokalist/bassist/komponist) forteller at bandets historie egentlig strekker seg fire år tilbake. Til den gang han startet trioen Doomsville Boys sammen med Nicolai Hamre og Viggo Kruger, mens alle tre gikk på gymnaset.
Smilende hevder Frank at det nok var det mest positive med hans skolegang.
– Jeg var en drømmer i timene, og den korte tida jeg gikk på gymnaset satt jeg stort sett og skrev tekster. Jeg innså at det var bortkastet tid, og sluttet derfor raskt for å konsentrere meg om musikken.
Dattera til Dyrhaug
Som trio ga de i 1990 ut en selvfinansiert seks-spors EP, men etterhvert føltes trio-formatet for trangt. De rekrutterte Dominic O’Fahey som fjerdemann, og med ham i rekkene ble Doomsville Boys til Pogo Pops. Og siden har det stort sett gått oppover.
– Vi lagde en demotape og dro til Oslo for å gjøre runden til plateselskapene. To sa seg interessert, men Norsk Plateproduksjon var ikke et av disse. Ivar Dyrhaug mente at vi ikke passet inn på hans selskap, men datteren hans reddet oss. Hun kicket på musikken, spilte tapen for fatter’n sin og la inn et godt ord for oss. Deretter gikk det plutselig veldig fort.
Kontrakt ble skrevet, et par måneder seinere gikk vi inn i studio og nå er plata her…
Fengende
«Pop Trip» er produsert av gruppas gamle venn og produsent Yngve Sætre, best kjent for også å ha produsert Barbie Bones. Sammenliknet med sine mer kjente byskolleger legger Pogo Pops større vekt på fengende pop med intrikate harmonier. Men også de leker gjerne litt med lyden, samtidig som de her og der fletter inn moderne funky rytmer som gir musikken – for å si det med Hammerslands egne ord – litt skarpere kanter.
– Musikken er 60-talls inspirert, men med 90-talls lyd, kommenterer Frank. Han trekker fram Beatles og 70-talls David Bowie som bandets kanskje to viktigste inspirasjonskilder.
– Vi hadde en intern avstemning i bandet om hvilke fem plater vi ville ha med på en øde øy, og selv om både Led Zeppelin og Tom Waits var representert, var Beatles’ «Revolver» den vi alle var enige om. Verdens beste plate, fastslår Frank. Og akkurat mens han sier det, toner en myk og sukkersøt heisemusikkversjon av «Strawberry Fields Forever» ut gjennom restaurantens høytalere.
– Voldtekt, stønner Frank.
Ny Bergens-bølge
Pogo Pops er et av flere unge Bergens-band som har dukket opp de siste årene, og som har fått folk til å snakke om en ny Bergens-bølge.
– Joda, det blomstrer her for tida, og det vi ser er resultatet av et generasjonsskifte. Det var mye bra i Bergen for ti år siden, men så gikk det nedover før det nå igjen har vokst fram et fint miljø med stor stilmessig variasjon.
Foreløpig har Pogo Pops spillejobber stort sett vært begrenset til Vestlandet, men seinere i høst blir det en større og mer landsomfattende turné. Hvor forholdene ganske sikkert blir bedre enn første gang de spilte i Oslo.
– Det var på Jordal Amfi, hvor vi skulle være et av oppvarmingsbandene for Little Steven, på noe som ble kalt «Rock Convoy». Vi gledet oss noe fryktelig, helt til vi fikk beskjed om at det kom ytterligere to oppvarmingsband og at vi derfor ikke kunne spille. Etter mye om og men fikk vi det likevel, men det ble med to låter lenge før folk flest kom inn. Det var en nedtur uten like, minnes Frank som i dag kan smile av episoden. For nå tør han innrømme at han både har store forhåpninger og ambisjoner for framtida.
– Alle fire er vi lutfattige, så vi håper jo at dette kan bli vårt levebrød. Og selv om det er sånt man kanskje ikke bør si høyt, drømmer vi om en karriere i utlandet vi også. Men vi ser ingen grunn til å forhaste oss. Vi er unge og har tida foran oss.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet første gang publisert i NTB 21.08.1992)
