Paris: – De reaksjonære nyfundamentalistene fortjener å bli fornærmet, og det er en ære for meg å fornærme dem. Jeg gleder meg til de får høre min nye sang, sier Lou Reed og lener seg smilende fornøyd over bordet.
Sangen Reed er så fornøyd med er «Sex With Your Parents Part II (Motherfucker)», og er en av totalt 11 låter på hans nye album «Set The Twilight Reeling». I «Sex»-låten svinger den sarkastiske samfunnsrefseren Reed pisken over Robert Dole og andre amerikanske politikere på høyrefløyen. Skal vi tro teksten, kan årsaken til høyrefløyens moralske korstog og heksejakt til og med skyldes seksuelle, incestuøse traumer i oppveksten.
– Jeg syns det er en morsom sang, og foreløpig har reaksjonene bare vært positive. Men så langt er det da også bare mine venner som har hørt den, så jeg regner med at pipen får en litt annen lyd når de låten handler om får høre den, konstaterer Reed og sender ut et nytt tilfreds smil.
Mer variert
Den snart 53-årige artistens nye plate er hans første soloplate siden «Magic And Loss» i 1992. Og sammenliknet med forgjengeren er den nye både mer rockete og stemningsmessig variert.
– «Magic And Loss» var en konseptplate som tok utgangspunkt i tapet av to nære venner. Dessverre fokuserte alt for mange på «Loss», og glemte at det også var en hyllest til livet, «Magic»-delen, forklarer Lou Reed som etter tre konseptalbum (New York, Songs For Drella og altså Magic And Loss) denne gangen har levert en «vanlig» plate.
– Det er et par gjennomgående temaer også på «Twilight Reeling». Men de oppdaget jeg først etter at plata var ferdig innspilt, og overlater derfor til publikum å trekke sine egne slutninger. Hensikten med «Twilight Reeling» går mer i retning av å rocke og bråke litt med gitarene igjen.
Ekte live
For å få til det, har Reed brukt over to år i studio. Men det er forarbeidet, og ikke selve innspillingen som tok tid, forklarer han.
– Alle musikere har opplevd det samme problemet; hvordan få lyden som lytteren hører på plate til å bli nøyaktig den samme som du selv hører i studio. Jeg brukte over to år på å finne og sette opp det utstyret – en blanding av heldigitalt opptaksutstyr og gamle rørforsterkere – som skulle til for å reprodusere lyden hundre prosent, men selve innspillingen gikk kjapt. Absolutt alt er «live» i studio, og det du hører er derfor nøyaktig det samme som vi hørte da vi spilte den inn, sier Lou Reed og banker i bordet for å understreke sitt poeng.
– Det er ellers et paradoks at det skal ta så lang tid å lete seg fram i lydjungelen, for ellers jobber jeg meget kjapt. Det er intuisjonen som styrer alt jeg gjør, og den tviler jeg aldri på, hevder Reed som har med sin kjæreste, multimedia-avantgardisten Laurie Anderson på et kutt.
– Dessuten var jeg med på et kutt på hennes siste plate. Og joda, vi har jobbet en del sammen, og muligens dukker det opp en plate – og kanskje også et show – med noen instrumentallåter som vi har laget sammen.
Kulturell status
Lou Reed har vandret langt og lenge siden hans «Walk On The Wild Side» ble en stor hit i 1973. Fra livet som dop- og hoffpoet i New Yorks dekadente kunstnermiljø i 1960-årene, har Reed tatt skrittet opp fra undergrunnen til et atskillig høyere kulturelt sjikt.
Da det amerikanske bladet Rolling Stone ville intervjue Vaclav Havel, stilte den tjekkiske president som betingelse at intervjueren var Lou Reed.
Og for fire år siden ble Reed slått til «ridder av den franske kunstorden» av Frankrikes daværende kulturminister Jack Lang. Og nå på nyåret ble endelig Velvet Underground (VU) innlemmet i «Rock And Roll Hall of Fame», 26 år etter at det like obskure som legendariske bandet i praksis sprakk.
– Om jeg hadde forestilt meg noe slikt i 60-årene? Aldri! For det første trodde jeg den gangen ikke at jeg skulle leve i dag. Og for det andre ble jeg framstilt som djevelen i egen person. VU ble beskyldt for å forgifte ungdommen med musikken vår, men vi bare lo av de beskyldningene. Alt vi gjorde var å lage utrendy og tidløs musikk med observasjoner av livet i bakgatenes New York. Og det klarte vi i den grad at VU selger mer i dag enn noensinne.
Aldri mer Velvet
Som alle Reed-fans vet, var Andy Warhol en nøkkelperson i hans og VUs liv i 1960-årene. Warhols død i 1987 førte til at Reed og hans gamle VU-kollega John Cale lagde albumet «Songs For Drella» til minne om Warhol, og dette førte igjen til at bandet for en stakket stund gjenoppsto i 1993.
En Europa-turne med påfølgende konsertalbum ble resultatet, men den planlagte og bebudete USA-turneen og studioalbumet ble det aldri noe av.
– Da vi traff hverandre etter Andys død, fikk vi lyst til å spille sammen igjen. Men vi var enige om at vi bare skulle gjøre det så lenge det var gøy. Og vi holdt ord. Vi ble tilbudt gigantiske summer for å turnere i USA, men da hadde gleden over å spille de gamle sangene blitt oppbrukt. Så vi skrinla hele prosjektet, kommenterer Lou som bruker «vi» hele tida. Andre historier forteller at de øvrige tre gjerne ville fortsette.
– Men nå som Sterling Morrison er død, er det uansett utelukket med enda en gjenforening. VU kan ikke eksistere uten Sterling, fastslår Reed som gir Morrison hele æren for at fjorårets kritikerroste VU-boks ble en realitet.
På film
Foruten det korte mellomspillet i VU, har Reed siden sist også vandret inn i filmens verden. Han har en rolle i Wayne Wangs burleske New York-skildring «Blue In The Face», om livet i og rundt en tobakksbutikk i Brooklyn. Filmen (med Harvey Keitel i hovedrollen) går for tida sin seiersgang på norske kinoer, men Reed uttrykker tvil om vi igjen får skue ham på kinoen.
– Det var min gode venn, forfatteren Paul Auster som ville ha meg med i sin og Wangs film «Smoke», men jeg var forhindret på grunn av at jeg jobbet med «Twilight Reeling». Men da de lagde «Blue In The Face», hadde jeg ingen slik unnskyldning, så jeg ble med. Jeg har imidlertid ingen ambisjoner om å bli skuespiller på eldre dager. For å si det med min gamle – og nye – plate, så er jeg fremdeles et «Rock And Roll Animal».
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB i februar 1996)
