De siste 20 årene er det kun ett år jeg ikke har vært på Roskilde-festivalen. Det var i 2000, året tragedien rammet Roskilde. Året da begeistringen for Pearl Jam resulterte i at ni unge mennesker mistet livet. Femten år siden i dag.
Da jeg hørte sjokknyheten på radio neste morgen, var det så ubegripelig at jeg nesten nektet å tro at det var sant. For det kunne jo bare ikke være det. Fredelige Roskilde, med den alltid så godlynte «Orange feeling».
Dessuten hadde jeg som journalist mange ganger stått på en platting oppe ved siden av Orange scene, med fri utsikt mot publikumshavet. Titusener alltid like entusiastiske mennesker, og ja, noen lengst fram måtte alltid løftes opp og ut av folkehavet fordi de syntes det ble ubehagelig trangt. Men aldri noensinne hadde jeg følt at situasjonen var utenfor kontroll, at det var fare på ferde. Det var jo Roskilde.
Kaos
Men i dag vet vi bare så altfor godt at 30. juni 2000 var dagen hvor alt gikk galt. Hvor litt regn hadde gjort underlaget glattere enn normalt, samtidig som «alle» skulle se Pearl Jam. Presset var så stort at mange som sto langt foran har fortalt skremmende vitnesbyrd om hvordan det ble umulig å bevege seg.
Var armene hevet over hodet, måtte de forbli der. Var de inntil kroppen, hadde du ingen mulighet til å få dem fram. Og mistet du bakkekontakt var det ikke mulig å gjenvinne kontrollen. Du ble et hjelpeløst menneske som flør rundt i et stort opprørt bølgehav.
Tragedien
Med utsikt fra første rad oppfattet Pearl Jam raskt hva som holdt på å skje. Bandet stoppet musikken og rystet og gråtende ba vokalist Eddie Vedder innstendig publikum om å gå noen skritt bakover. Men for ni personer var det allerede for seint. De hadde havnet under folkemassen uten mulighet til å puste. De døde.
Tragedien har siden satt sitt tydelige preg på festivalen. Ikke i sånn forstand at gleden og entusiasmen og «the orange feeling» ikke er kommet tilbake, for det har den selvsagt. Men sikkerhetstiltakene er kraftig forbedret, med sluser og sikkerhetsbarrierer for den fremste delen foran scenen som skal umuliggjøre at det utenkelige skal kunne skje en gang til.
Vis respekt
Dessuten blir alle som er på Roskilde-festivalen minnet om ulykken i form av en vakker minnelund til venstre for scenen (når du ser mot scenen). Der er ni store steinblokker plassert mellom ni trær som etterhvert har begynt å få en viss størrelse. En liten lund som i dag fungerer både som en kontemplativ oase og et praktisk møtested for festivaldeltakere.
For festen går videre, og i morgen åpner portene for nok en utgave som i hvert fall vi som pleier å være der mener må være nord-Europas ikke bare største, men også beste festival. Her kan vi hylle musikken og felleskapet.
Og det skal vi gjøre med livsglede, men også i dyp respekt for de ni som mistet livet og deres pårørende som mistet sine umistelige, denne sorte junidagen i 2000.
Av Leif Gjerstad
