(Intervju første gang publisert juli 1994)
Oslo: En varm og mørk tirsdagskveld i 1986 rasket Sheryl Crow sammen sakene sine, satte seg i bilen og forlot hjembyen i Kennett, Missouri for et uvisst liv i Los Angeles. Åtte år seinere trer hun fram fra anonymiteten med hitlistesangene «Run, Baby, Run» og «Leaving Las Vegas», begge hentet fra 32-åringens kritikerroste debutalbum «Tuesday Night Music Club».
-Barndommen min i Missouri var lykkelig, men etter hvert føltes Kennett som en blindgate, og et komplisert kjærlighetsbrudd forsterket lysten til å «flykte» fra hjembyen. Jeg kjente overhodet ingen i Los Angeles og ante ikke hva jeg dro til. At sangene som jeg nå har fått suksess med handler om oppbrudd er nok likevel tilfeldighetenes spill, sier Crow til NTB.
«Tuesday Night Music Club» kom ut i fjor, men det er først i år plata har fått den oppmerksomheten den fortjener. Selv tar Crow oppstyret med stoisk ro, samtidig som hun misliker alle hentydninger om plutselig suksess.
-Jeg har tross alt skrevet sanger i femten år, og jeg har turnert med, sunget for og levert sanger til diverse stjerner i snart ti år. Jeg opplever derfor dagens framgang som forsinket lønn for mange års slit, forteller Crow.
Intensiv turnering
At suksessen er kommet nå, ett år etter plateutgivelsen, tror den sympatiske jenta først og fremst skyldes intensiv turnering.
-Sammen med bandet mitt har jeg vært på veien nesten kontinuerlig siden august i fjor. Jeg har varmet opp for artister som John Hiatt, Crowded House og nå sist, men ikke minst, The Eagles. Dette har gitt meg anledning til å presentere musikken min for et stort publikum, og heldigvis virker det som om de har likt det de har hørt, sier Sheryl som nevner The Eagles med spesiell ærefrykt.
-Det var mitt favorittband i 70-årene, og det var stort å få åpne for dem under deres gjenforeningsturné. Ikke minst fordi de fremdeles låter like bra, påstår Crow som også gir Don Henley mye av æren for at hennes karriere tok av.
Prøv selv!
-Etter at jeg kom til Los Angeles klarte jeg å få kontakter, slik at jeg ble med på mange plateinnspillinger som backingvokalist. Dette førte igjen til at flere ble oppmerksomme på – og noen spilte inn – mine sanger. Men omslaget kom da jeg sang på Don Henleys plate «The End Of The Innocence». Don oppfordret meg til å slutte å synge og skrive for andre, og i stedet satse mer på meg selv. Jeg fulgte hans råd, og etter to år som lutfattig fikk jeg endelig platekontrakt.
Resultatet ble «Tuesday Night Music Club», hvor tittelen refererer til noen sosialt hyggelige tirsdagskvelder sammen med andre låtskrivere og musikere (som David Baerwald og David Ricketts) i produsenten Bill Bottrells hjemmestudio i Pasadena utenfor Los Angeles. De løse jammene ble etter hvert til mer strukturerte innspilllinger av Crows sanger, som med stor eleganse veksler mellom pop, rock, funk, country og jazz.
-Det er min oppvekst i et nøtteskall. Faren min var jazzmusiker, og begge foreldrene mine var utpreget liberale med et åpent musikalsk sinn. Jeg ble eksponert for mange typer musikk, fra country til jazz, og ganske tidlig ble musikken en naturlig måte for meg å utrykke følelser på.
Sanger fra det virkelige liv
Dette kommer ikke minst til syne i tekstene på Crows plate. Her tar hun opp både helt konkrete temaer som seksuell trakassering («What I Can Do For You») og mer generelle betraktninger om rastløshet og emosjonell usikkerhet.
-Alle tekstene mine er hentet fra virkelighetens verden, selv om ikke alle er selvopplevd. Jeg har jo venner som opplever litt av hvert også, ler Sheryl som spesielt har fått mange positive tilbakemeldinger fra kvinner.
-Temaer som seksuell trakassering er vel mer aktuelt for kvinner, og fordi jeg skriver ut fra en kvinnes ståsted er det kanskje lettere for kvinner å identifisere seg med mine tekster. Men jeg ønsker ikke å være en musikalsk feminist. Jeg håper at også menn kan gjenkjenne seg selv i tekstene mine.
«Bad» – på godt og vondt
Sheryls virkelige debut på den store konsertarenaen var da hun var en av Michael Jacksons sangere på «Bad»-turneen.
-Jeg lærte mye om hvordan musikkbransjen fungerer i løpet av de atten månedene jeg turnerte med Jackson. Jeg mistet mye av min godhjertede naivitet og uskyld, samtidig som den selvopplevde sangen om seksuell trakassering ble til under «Bad»-turneen. Men selv om det var mye negativt, opplevde jeg også mye moro. Og de samlede erfaringene derfra har opplagt kommet godt med seinere. Det har gjort meg bedre rustet til å møte den nye situasjonen jeg nå har havnet i, avslutter Crow som muligens kommer til Norge til høsten.
-Jeg vet det har vært snakket om det, men det er for tidlig å si noe sikkert foreløpig. Alt jeg vet er at vi etter den pågående USA-turneen skal til Australia, og i desember venter studio. Målet er en ny plate i løpet av 1995.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 14. juli 1994)
