
Den er blitt omtalt som en av tidenes beste skilsmisseplater, men selv nekter Bob Dylan for at «Blood on the Tracks» hadde noe med bruddet med Sara Lowndes å gjøre. I dag er det 50 år siden klassikeren kom ut.
Det var mye som ikke gikk Bob Dylans vei tidlig på 1970-tallet. Mens han i siste halvdel av 1960-årene framsto som rockens store fiksstjerne (sammen med The Beatles og The Rolling Stones), lyste han ikke lenger like sterkt. Plater som «Self Portrait» (1970), «Dylan» (1973) og til dels også «Planet Waves» (1974) skuffet mange.
Spesielt den andre av disse tre pekte seg negativt ut, og for mange smertet det å høre sin gamle helt i en utgivelse som virket både raskt sammensatt og tilsynelatende meningsløs. Til Bob Dylans forsvar skal det sies at den ble gitt ut uten hans medvirkning, etter at han hadde brutt med sitt gamle plateselskap Columbia. De hadde bare tatt noen låter som hadde blitt til overs fra innspillingene til de to 1970-albumene «Self Portrait» og «New Morning» og gitt dem ut som et selvstendig album.
Svekket ute, trøbbel hjemme
Men selv om Bob Dylan kunne hytte med neven og rope «ikke min skyld!» hjalp det lite. Etter ni album på 1960-tallet som alle (med mulig unntak av debuten i 1962) fikk klassikerstatus syntes mye av magien nå å være vekk. Dessuten hadde han vært borte fra livescenen i mange år, og neglisjeringen av publikum bidro til å svekke hans posisjon.
Som om dette ikke var nok, slet han altså i tillegg på hjemmebane. Ekteskapet med Sara Lowndes knaket i fugene, samtidig som han innledet et forhold til en ansatt på plateselskapet, Ellen Berntstein. Og det var så pass seriøst at hun ble med ham et par uker til hans hus i Minnesota, mens han jobbet på låtene som etter hvert skulle ende opp på «Blood on the Tracks».
Gjensyn med The Band
Mest tid i 1974 brukte han likevel sammen med sine gamle kompiser i The Band. Etter åtte år fra hverandre hadde de høsten 1973 blitt gjenforent på innspillingen til «Planet Waves», den første Dylan-plata etter at han forlot Colombia for David Geffens nye plateselskap Asylum Records. Og da den ble gitt ut i januar 1974 fulgte Bob Dylan & The Band opp med en 40 konserter lang turné som er dokumentert på det doble livealbumet «Before the Flood» som kom samme sommer.
Nøyaktig hva som skjedde bak kulissene vites ikke, men bare to måneder etter at «Before the Flood» ble utgitt, forlot Dylan Asylum Records og skrev på for sitt gamle plateselskap Columbia igjen. Og varslet i samme slengen at han var klar til å ta fatt på et nytt album.
Treg start
Det meste av materialet til det nye albumet var allerede skrevet, da han i september 1974 gikk inn i studio for å jobbe med den nye plata. Tanken var å spille inn med et elektrisk band i ryggen, med gitarist Mike Bloomfield (som spilte på «Highway 61 Revisited»-albumet) i en sentral rolle.
Men da Dylan presenterte stoffet for Bloomfield skar det seg. Ifølge Bloomfield fordi Dylan presenterte låtene så kjapt at det omtrent hørtes ut som en grøt i samme toneart og tempo. Det skapte problemer for Bloomfield å lære låtene, men da han ga uttrykk for sin frustrasjon, ble Dylan så sur at han brøt samarbeidet med sin gamle medsammensvorne.
Inn kom i stedet Eric Weissberg og hans band Deliverance, men heller ikke dette gikk så bra. Weissberg & Co var egentlig hyret av Dylan som studiomusikere, men Dylan var så pass misfornøyd med dem at de fikk sparken etter bare to dager.
Revuderte situasjonen
De mislykkede forsøkene med Bloomfield og Weissberg fikk ham til å revurdere hele prosjektet. Kanskje skulle han bare droppe banduttrykket og i stedet gå for en mer strippet akustisk sound? Det var verdt et forsøk! Han ga Deliverance-bassisten Tony Brown fornyet tillit, og trakk i tillegg inn brettspiller Paul Griffin og steelgitarist Buddy Cage.
Med disse tre funket det mye bedre. Det helelektriske uttrykket var kastet overbord, men med tre musikere rundt seg ble det akustiske arrangementet likevel noe helt annet enn hans spinkle trubadurpreg på de første plate. De trengte ikke mer enn fire sesjoner i løpet av ti dager for å spikre låtene, og i november kunne Dylan fornøyd fortelle plateselskapet at albumet var ferdig og klar for utgivelse.
Endret seg
Plateselskapet tok takknemlig mot det ferdige produktet og giret opp mot en utgivelse før jul, da Bob Dylan plutselig slo kontra. Han ville ikke slippe plata slik den forelå likevel. Han ville gå en ny runde i studio med noen av låtene.
Visstnok skal det være Dylans bror David som fikk Bob til å tenke om. Han hevdet plata var altfor mørk, naken og skarp i kantene for å kunne oppnå noe salg. Han oppfordret musikerbroren sin til å myke opp musikken før han ga den ut. Resultatet ble at Bob Dylan trakk med seg noen lokale musikere inn i et studio i Minneapolis, og i løpet av to hektiske desemberdager ble fem av de ti låtene på «Blood on the Tracks» spilt inn på nytt.
Sluppet i januar

Nå var «Blood on the Tracks» endelig klar for utgivelse, og 20. januar 1975 kunne plateselskapet Columbia shippe Bob Dylans 15. studioalbum (i løpet av 13 år) ut i butikkene. Interessen for plata var naturlig nok stor, men ikke alle var like unisont begeistret i startfasen.
Ifølge noen kritikere var spennvidden for liten og tekstene for klaustrofobisk mørke, men de fleste vurderte likevel dette annerledes. De festet seg ved den emosjonelle kraften som gjennomsyret hele plata, fra «Tangled Up In Blue» og «You’re Gonna Make Me Lonely When You Go» via «Idiot Wind» til «Lily, Rosemary and the Jack of Hearts» og «Shelter in the Storm».
Skilsmisseplate
Alle låtene har en nerve som lett kan tolkes som refleksjoner rundt et samlivsbrudd. Og nesten alle kritikerne la stor vekt på dette da de skrev om plata. Den ble kategorisert som en skilsmisseplate av det vonde slaget der smerten kryper ut gjennom hvert taktslag, og der ikke en gang varme og innbydende melodier kunne skjule det vonde bak.
«Når jeg hører på plata, så hører jeg mine foreldre snakke» har Jakob Dylan uttalt om «Blood on the Tracks» og hver gang det lages en liste over «beste skilsmisseplater» kan du være sikker på at Dylans plate er inkludert. Og alle synes enige om at den hører hjemme der.
Dylan uenig
Unntatt Bob Dylan. Han har gjennom alle år nektet for at låtene handler om bruddet mellom Sara og ham. «Jeg skriver ikke slike sanger, jeg skriver ikke bekjennende tekster» har han uttalt.
Uten helt å overbevise omverdenen. En amerikansk musikkjournalist kommenterte like godt hans utsagn ved å hevde at det må være Dylans minst troverdige påstand i 1975. For her trenger ikke lytteren en gang kjenne til at plata ble innspilt i kjølvannet av et ekteskap som havarerer, for å høre og verdsette at blodet på disse sporene kommer rett fra hjertet.
Av Leif Gjerstad
Hør «Blood on the Tracks»: