(Intervju første gang publisert i Adresseavisen februar 2004)
Mikael Wiehe hadde tenkt seg en lik dose kjærlighet og politikk på sin nye utgivelse «Kärlek och politik». Av musikkpolitiske grunner ble det mest kjærlighet.
– Plata var opprinnelig tenkt som et dobbeltalbum, med en cd hver viet henholdsvis kjærlighet og politikk. Men plateselskapet ønsket heller å spre sangene på to utgivelser, og dermed ble kjærligheten overrepresentert på «Kärlek och politik». Den skjeve balansen retter jeg opp igjen til neste år, når resten av låtene slippes. Da blir det mest politikk, forklarer og forsikrer den svenske veteranen som er konsertaktuell i Trondheim 19. mars.
Wiehes nye utgivelse starter med en optimistisk hyllest til kjærligheten og slutter med en optmistisk hyllest til det politiske engasjementet. Men derimellom rommer «Kärlek och politik» mange låter som fokuserer på svik, likegyldighet, sjalusi, tomhet og fortvilelse. På en måte som gjør det naturlig å spørre om det er en «skilsmisseplate» han har gitt oss?
– Neida. Jeg er ikke blitt skilt siden sist og har heller ingen planer eller ønsker om å bli det. Og min kone har med kjærlighetsfullt blikk forsikret meg om at det er helt uaktuelt for henne også. Men alle som har levd lenge sammen med et annet menneske vet at det ikke alltid er like lett å holde kjærligheten ved like. Det er dette, om problemene ved å holde sammen, som sangene kretser rundt, svarer Wiehe og tilføyer:
– Jeg kunne selvsagt også skrevet glade kjærlighetssanger. Men det har jeg allerede gjort, og derfor framsto disse mer problematiske som mer interessante å bryne seg på.
Reflekterende rapport
Helt siden Wiehe fikk sitt gjennombrudd med Hoola Bandoola Band tidlig på 1970-tallet, har hans politiske engasjement preget karrieren. På «Kärlek och politik» kommer dette til syne i tre låter, ikke minst den litt nostalgiske aktivistmelankolske «Stockholm den 15. februari år 2003» som avrunder veteranens nye plate.
– Det er en reflekterende rapport fra massemønstringen mot Irak-kriget i fjor. Jeg fyller snart 58 år, og kan av naturlige grunner ikke være aktivist på samme måte som da jeg var 25. Derfor varmer det å se en ny generasjon engasjerte mennesker som bryr seg om noe mer enn Rolex og BMW. For selv om jeg ikke lengre står lengst fram, står jeg definitivt på deres side, erklærer Wiehe. Som selvsagt også har gjort seg visse tanker om dagens aktivistgenerasjon, sammenliknet med hans egen.
– Vi hadde en mer samlende ideologi. I dag er de spredt over et bredt spekter, men det er ikke min oppgave å felle en dom over det de gjør. Jeg nøyer meg med å glede meg over engasjementet de viser og deres kamp for en mer rettferdig verden.
Etablert opprører
Selv har opprøreren Wiehe blitt så etablert at han uten å forlate sin plattform som krass samfunnskritiker er tatt inn i det svenske folkhemmets hjerte. Og underveis blitt belønnet og beæret med alle slags priser, seinest i fjor med det prestisjetunge Cornelis-stipendet, med begrunnelsen «Han har skrevet seg inn i sangbøkene og sangenes skattekamre, men har samtidig lykkes i å forbli provoserende.».
– Jeg ble glad for den, kommenterer Wiehe etter en lang tenkepause. – Men i 2000 fikk jeg «De danske jord- og betongarbejdernes kulturpris» for antinazistisk innsats. Den prisen er jeg stolt over!
Avslutter den svenske veteranen. For liksom å sette skapet og prioriteringene på plass.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 24. februar 2004)
