I dag er det 30 år siden Serge Gainsbourg døde hjemme i leiligheten i Paris. Og om tre uker er det 50 år siden han ga ut sitt stilskapende album «Histoire de Melody Nelson».
For mange nordmenn er Serge Gainsbourg mest kjent for den kontroversielle singelen «Je t’aime … moi non plus», der han sammen med Jane Birkin sang om elskovens gleder mens hun stønnet kvinnelig vellyst. Vatikanet raslet med bannerullen, mens den ble bannlyst på mange radiostasjoner. Men den ble også en internasjonal kjempehit og betraktes i dag som en ikonisk poplåt. Slik den drikkfeldige provokatøren i dag hylles for sitt kunstneriske virke som artist, låtskriver, forfatter, skuespiller og regissør. Som en av Frankrikes store sønner.
Fra Ginsburg til Gainsbourg
Da Serge Gainsbourg ble født 2. april 1928 var det som Lucien Ginsburg, sønn av russiskjødiske foreldre som kom til Frankrike via Istanbul. Det ble etter hvert til Serge Gainsbourg, der fornavnet var et nikk til hans russiske aner (Sergej) og etternavnet både skulle styrke hans franske identitet og fungere som en hyllest til den britiske maleren Thomas Gainsborough.
Det var da også som Serge Gainsbourg han prøvde seg på kunstnerlivet før han i 1958 platedebuterte, musikalsk trygt plantet i den franske chansons-tradisjonen. Det preget hans første hit «La Chanson de Prévert» i 1961, men uten å forlate utgangspunktet utvidet han raskt palletten med litt bossa nova og jazz. Det lå også til grunn for låten «La javanaise» som han i 1963 skrev for Juliette Greco (etter en kveld sammen på fylla i Paris) og som begge siden spilte inn. Med hans versjon som den som i ettertid har festet seg sterkest.
MGP og Gall
På dette tidspunktet var Gainsbourg godt etablert, både som låtskriver og artist. Blant annet skrev han for det unge stjerneskuddet Francoise Hardy og ikke minst France Gall, som i 1965 vant den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix med hans låt «Poupée de cire, poupée de son».
Samarbeidet med Gall ga ikke bare Gainsbourg internasjonal suksess, den resulterte også i den første skandalen som rammet ham. For da han ikke lenge etter ga henne låten «Les Sucettes» («kjærlighet på pinne») ble det raskt klart at den 37-årige låtskriveren tenkte på noe helt annet enn 18-årige Gall ble fortalt.
Pornopop
Om det var første gang Gainsbourg provoserte sin samtid, var det definitivt ikke siste. I 1969 kom allerede nevnte «Je t’aime … moi non plus» som en gang for alle gjorde Gainsbourg og Berkin til internasjonale kjendiser.
Men egentlig hadde Gainsbourg tenkt på denne låten som duett med Brigitte Bardot, som han på den tida hadde hatt et forhold til. De to spilte den til og med inn sammen, men siden Bardot var gift på annet hold ba hun innstendig om at den erotiske låten ikke skulle gis ut.
Gainsbourg føyet seg og ga i stedet ut hans og Bardots duett «Bonnie & Clyde». Den ble en stor hit, men heller enn å fortsette samarbeidet med Bardot kastet han sine øyne på Jane Birkin. Den britiske skuespilleren traff han på en filminnspilling, og ikke lenge etter spilte de inn en ny versjon av «Je t’aime…moi non plus». Deres kjærlighet på plate spredte seg også til den virkelige verden, og i 1971 fikk de datteren Charlotte Gainsbourg sammen.
Hun har gått i sine foreldres fotspor som skuespiller og artist, men har samtidig innrømmet at det ikke var så lett å være barn av et bohemsk par som elsket å feste og ikke var så nøye med grensesetting. Spesielt gjaldt dette Gainsbourg, som allerede tidlig på 1970-tallet hadde image som en kjederøyker med en drink i hånden. At det ikke bare var «et kult kunstnerisk image» forteller alle historiene om franskmannen sitt om, samtidig som Birkin oppga hans alkoholisme som hovedgrunnen til at paret i 1980 skilte lag.
Gullalderen
Samme år som Charlotte Gainsbourg ble født, scoret Serge Gainsbourg også sin største kunstneriske triumf. Konseptalbumet «Histoire de Melody Nelson» forteller om en middelaldrende mann som kjører på en tenåringsjente på sykkel og deretter forfører henne og innleder en romanse. Det Lolita-aktige i historien skapte igjen en del kontroverser, ikke minst fordi mange tolket innholdet som at bilisten egentlig var Gainsbourg.
Vel så viktig er at den også skapte mye oppmerksomhet rundt det musikalske. Funky rytmer, markerte gitarer, dovt gyngende bass, spoken word og orkestrale arrangement ga den et helt eget uttrykk som kanskje ikke lokket altfor mange til å kjøpe, men som til gjengjeld inspirerte mange musikere. Også i ettertid. På 1990-tallet samplet eksempelvis mange hiphopere Gainsbourg, mens Beck i bookleten til sitt album «Sea Change» i 2002 trakk fram nettopp «Melody Nelson»-albumet som viktig inspirasjonskilde.
Mens Gainsbourg innledet 1970-tallet med «Histoire de Melody Nelson» avsluttet han det nesten like framgangsrikt med det reggae-inspirerte «Aux armes etcetera»-albumet. Og ertet samtidig på seg både mange franskmenn og Bob Marley. Franskmenn fordi han lagde en reggaeversjon av den franske nasjonalsangen «La Marseillaise», Bob Marley fordi Gainsbourg fikk Rita Marley til å kore til en erotisk tekst på plata som Bob syntes var veldig upassende.
Skandaler
Om 1970-tallet var Gainsbourgs kreative gullalder, ble 1980-tallet tiåret dessverre mer preget av at livsstilen krevde sitt, med flere alkoholrelaterte skandaler som et element. Blant annet skapte han storm i 1986 da han i et direktesendt show på fransk tv sa til Whitney Houston at han ville knulle henne. Riktignok sa han det først på fransk, men da programlederen bevisst oversatte det til noe helt annet og mer uskyldig for Houston brøt Gainsbourg inn og fortalte henne på fyllesnøvlende engelsk at hva han faktisk hadde sagt var «I would like to fuck you». Det manglet heller ikke på andre historier som i en metoo-samtid trolig ville kostet ham dyrt.
Men det eksisterer også noen litt mer sjarmerende fyllehistorier om Gainsbourg. Som hans vane å be politiet å kjøre ham hjem, når han nattestid ramlet ut av barer god og full. Innimellom fikk han napp, og da inviterte han gjerne politibetjentene inn på en drink. Samtidig som han ba om å få deres politiskilt. Det fikk han fra tid til annen, og etter hans død inngikk disse i en stor utstilling til hans ære i Paris.
Slutten
Den harde livsførselen med alkohol og Gauloises uten filter bidro til at hans hjerte ikke orket mer og slo sitt aller siste slag 2. mars 1991. Ved hans død hentet president Mitterand fram de helt store ordene om Gainsbourg som «vår tids Apollinaire og Baudelaire». Og i dag btraktes den gamle provokatøren, kjederøykeren, skjørtejegeren og fyllefanten som stadig utfordret det etablerte som et av det popkulturelle Frankrikes største ikoner.
Av Leif Gjerstad
