(Intervju første gang publisert oktober 1987)
Oslo: — Om jeg lykkes får andre avgjøre, men det jeg prøver på er å skrive vakre sanger som går an å synge uakkompagnert. Jeg har tro på melodien og følelsene en tekst kan formidle. Kanskje høres dette banalt ut, men ikke desto mindre: that’s me!
Den 29-årige amerikaneren Chris Isaak smiler beskjedent, før han plukker fram gitaren og liksom for å understreke sitt utsagn synger noen strofer fra en amerikansk evergreen for meg.
Og visst har han rett, når han hevder at det kan virke banalt med en slik programerklæring som ovennevnte. For det finnes tusener av artister som priser den vakre melodien, som på død og pine må synge «hjerte-smerte»-tekster. Og nesten alle ender opp i en sentimentalt stinkende myr hvor de drukner i egne og andres utslitte klisjeer.
Sølvstrupe med gyllen framtid
Bare noen få artister klarer å komme seg tørrskodd over myra. Slik som Chris Isaak. Uten blygsel synger han om (ulykkelig) kjærlighet i det uendelige, og pakker dette inn i en smektende blanding pop, rock og country. Han lykkes i det som så mange andre mislykkes med:
Han evner å skape et helt eget musikalsk uttrykk, bygget på tradisjonelle virkemidler. Chris Isaaks to LPer «Silverstone» og «Chris Isaak» har fått de fleste kritikere ned på kne, og mange er de som spår sølvstrupen fra Stockton, California en gyllen framtid. Og som samtidig er takknemlige for at hans tidligere interesse og karriere i bokseringen – som bl.a. førte ham til Japan i ett år – fikk vike for musikken.
– Å synge melankolske sanger kan synes svært forskjellig fra å dælje løs på en annen i ringen. Men et lite kikk på amerikansk rockhistorie viser mange artister med fortid i bokseringen, og av og til lurer jeg på om det kanskje likevel er en slags forbindelse mellom de to? Kanskje det har noe med lysten til å stå i fokus å gjøre? For selv om det er mye som skiller en bokser fra en musiker, så har de i hvert fall det til felles at de begge står på en scene, med publikums oppmerksomhet rettet mot seg.
Rutinert låtskrlver
Siden Chris Isaak ved inngangen til 1980-tallet bestemte seg for å satse på musikken, har han vært bosatt i San Francisco, hvor han gjennom mange år var en flittig gjest på byens klubbscener før han ble «oppdaget» og fikk platekontrakt i 1985. Men skrive sanger har han gjort helt siden han var 13 år og satt hjemme på gutterommet i Stockton sammen med sin båndopptaker, forteller han.
– Den gang kunne jeg ikke spille gitar, slik at alle låtene ble innspilt ved at jeg sang dem direkte inn på tape uakkompagnert. Og muligens kan dette til en viss grad forklare min musikalske kurs i dag, forteller Chris, hvis stemmeprakt og sikre sans for gripende stemmngsmusikk mer enn en gang har ført til sammenlikninger med Roy Orbison.
— Helt siden jeg så ham synge «Pretty Woman» med mørke solbriller på TV tidlig i 60-årene – og solbriller fikk jeg selvsagt ikke lov til å gå med inne av min mor – har han vært et av mine forbilder. Jeg føler meg derfor smigret når folk sammenlikner meg med ham, så får jeg bare håpe at han ikke blir fornærmet, smiler Chris som videre innrømmer at et av hans største ønsker nettopp er å få synge sammen med Roy Orbison.
– Mine tekster er for det meste basert på personlige opplevelser, selv om ulykkelige forhold til andre mennesker heldigvis er overrepresentert. Sannsynligvis fordi jeg alltid har foretrukket melankolske mollstemninger enn lykkelig dur i sanger, samtidig som komponering for meg også kan fungere som mentalterapi, sier Chris Isaak som likevel tror at tida framover for hans de! vil kunne by på noe lysere og mer uptempo-musikk. Noe umiddelbart ønske om å forlate kjærlighetens sfære har han imidlertid ikke.
– Føler jeg sterkt for noe annet, skriver jeg om det, men det er ikke selve temaet man velger, men måten man nærmer seg dette på som avgjør hvordan teksten blir. Dessuten, nesten alt jeg lyttet til i min oppvekst handlet om kjærlighet, og kjærlighet og mellommenneskelige forhold som tema vil aldri bli uaktuelt, fastslår Chris Isaak som i dag føler seg mest trygg som sanger
– Men selv om jeg er meget glad i å synge og er smigret over at folk har lagt merke til min stemme, verdsetter jeg nok det å bli respektert som en god komponist enda høyere.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publilsert i oktober 1987 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 15.10.1987)
