(Intervju første gang publisert i november 1994)
Oslo: – Jeg har ett bein i den samiske og ett i den vestlige verden. Musikken bruker jeg som en stemningsrapport som forteller meg hvor jeg står, og som en indikasjon på hvor den videre ferden går, sier Mari Boine (38).
Lørdag fikk hun Nordprofilprisen for sin innsats for den samiske kulturen, og mandag kom hennes nye CD «Leahkastin» i handelen.
– To positive begivenheter i mitt liv, bemerker Mari Boine med et lavmælt smil når NTB treffer henne i Oslo.
– Nordprofilprisen betyr mye fordi jo nærmere mitt hjemsted prisen kommer fra, jo varmere føles det. Suksess på «fremmed grunn» er meningsløs hvis du ikke blir respektert av dine egne, kommenterer Mari mens hun fingrer litt på den helt ferske CDen, «Leahkastin».
Det er en bearbeidet versjon av bestillingsverket som Mari Boine urframførte på årets VossaJazz, og som NTBs utsendte den gang krarakteriserte som festivalens store musikalske høydepunkt.
– Forskjellen mellom Vossaverket og plata er først og fremst at CDen inneholder tre nye sanger og at rekkefølgen er litt forandret. Dessuten har jeg nå med meg Carlos Z. Quispe fra Peru på fløyter og charango. De øvrige musikerne på plata (Roger Ludvigsen, Gjermund Silset, Helge Norbakken og Hege Rimestad) er identiske med dem på Voss.
Fryktelig skummelt
Å skrive et bestillingsverk er selvsagt en stor ære, men Mari innrømmer smilende at hun vel så mye tenkte på det som «fryktelig skummelt».
– Vanligvis slipper jeg å bry meg om deadlines, men et bestillingsverk må du ha ferdig til en gitt dato. Bortsett fra det, var arbeidsprosessen den samme. Siden jeg ble spurt om å lage verket, formodet jeg at det var min musikk de ville ha, og at det derfor ikke var nødvendig å jazze det opp bare fordi det handlet om en jazzfestival, forteller Mari som opprinnelig ikke hadde noen planer om også å lage en plateversjon.
– Plateinnspillinger tapper meg så mye for krefter, at jeg etter «Goaskinviellja» («Ørnebror») tenkte å innvilge meg en liten pause. Men da forslaget om plate dukket opp, fant jeg ut at det i grunn ikke var så dumt.
Eksotiske samer
I CD-heftet har Mari inkludert bilder fra en gammel svensk bok om samer som bygger på de gamle fordommene om samene som «eksotiske og mindreverdige».
– Bildene forteller mye om gamle holdninger, og er nok det på plata som er mest direkte politisk uttalt. Men selv om tekstene ikke er konkret politiske, er de det likevel på et dypere plan. De handler om min egen aksept av meg selv som kvinne og naturmenneske samt frigjøringen fra den vestlige manns gudetro.
Mari sier hun bruker sangene til å klargjøre for seg selv hvor hun står, og som et oppgjør med det vestlige gudebildet. Musikken brukes som en stemningsrapport, som hjelper henne til å finne ut hvem hun er og hvor langt hun er kommet.
– Jeg merker at gamle holdninger ikke er så framtredende som før. Det samiske folk har fått større stolthet det siste tiåret, samtidig som «andre» i dag viser større nysgjerrighet og åpenhet for samisk kultur.
Oslo-Tromsø
I dag bor Mari Boine i Tromsø, dit hun flyttet i fjor vår, etter 2 1/2 års «utlendighet» i en av de mest trafikerte gatene i det sentrale Oslo.
– Jeg flyttet til Oslo for å lære mer om meg selv og bymennesket. Erfaringene jeg gjorde var veldig nyttige, men jeg kunne ikke bli boende. Jeg må ha naturen tett innpå, ellers visner noe i meg, sier hun og fortsetter:
– I byen erstatter mennesket naturen. Mens været er den største kraften i naturen, er det menneskets temperament som rører seg i byen, hevder Mari og understreker at hun ikke vil være med i noe hylekor om byens begredelighet.
– Storbyen har også mange kvaliteter. Ikke minst opplevde jeg det som en befrielse at Oslo er så stort og mangfoldig at det gir større spillerom for individet, enn i små bygder med mye sterkere sosial kontroll, sier Mari.
Verden som tumleplass
Og hvem trenger en by når du har både Norge og resten av verden som musikalsk tumleplass. Ikke minst medførte samarbeidet med Peter Gabriel og hans «World Record»-prosjekt at utenlandske ører åpnet seg for Mari.
– Å jobbe med musikere og naturfolk fra andre land er veldig spennende og lærerikt. Og internasjonal respons varmer meg, fordi det tyder på en åpenhet og søken etter våre verdier. Jeg vet hvilken kraft som ligger i vår kultur, spørsmålet er mer om vi klarer å nå ut med dette til det vestlige mennesket uten at det blir for tilpasset og sjelløst.
– Higer du etter internasjonal, kommersiell suksess?
– Nei, hva skulle vel det være godt for? Jeg reiser allerede nok som det er i dag, svarer Mari bestemt.
Og det har hun kanskje rett i. For på kalenderen hennes neste år står både en Europa- og en USA-turné. Foruten turneer her hjemme og i våre nærmeste naboland, selvfølgelig.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i NTB 7. november 1994)
