(intervju opprinnelig publisert i januar 1998)
Oslo: For 40 år siden ble Sven-Erik Magnusson kåret til «Värmlands rockkung». For 30 år siden hadde Sven-Ingvars solgt sin første million. Deretter gikk karrieren litt berg-og-dal-bane, før pilen på 1990-tallet igjen har pekt strakt oppover. Sven-Ingvars er blitt et musikalsk fenomen med evig liv – eller for å si det med den nye platen deres, «Nio liv».
– Å være musiker er et lotteri, hvor trender kommer og går og mye styres av tilfeldigheter. Rett som det er kan jeg derfor gripe meg selv i å lure på «hva i all verden det er med Sven-Ingvars?», for visst er det merkelig at vi fortsatt eksisterer. Men er du bare den du er og tro mot deg selv hele tida, så kan det gå bra, konstaterer 55-årige Sven-Erik Magnusson.
Helt siden den spede starten som tenåring i 1950-årene hjemme i Slottsbron i Värmland, har Sven-Erik vært bandets stemme og naturlige midtpunkt – og et populært sådant. I 1960-årene solgte Sven-Ingvars faktisk mer enn Beatles og Rolling Stones i Sverige, og også i Norge var suksessen formidabel.
Sanger som «Fröken Fräken», «Börja om från början», «Säj inte nej, säj kanske», «Önskebrunnen» og andre sørget for at bandet fortsatt er tidenes mest framgangsrike skandinaviske band på norske singelhitlister – med god avstand ned til Wenche Myhre, a-ha og hvem deres norske konkurrenter nå måtte være.
– Hele 60-tallet var meget intenst for oss. Det var en karusell som snurret så fort at det er først i ettertid jeg har klart å få overblikk. Og noe av det jeg husker best fra den tida, er den enorme responsen vi fikk i Norge. Selv om vi er svenske, ble vi en naturlig del også av den norske folkesjelen. Det varmet – og varmer fortsatt, smiler Sven-Erik med nostalgisk lengsel.
Renessanse
Det som kanskje forundrer mest med Sven-Ingvars er likevel at de etter en relativt anonym tilværelse på 1970- og 1980-tallet har opplevd en voldsom renessanse i Sverige de siste årene. Og at Sven-Erik gir en stor del av æren for dette til Black Ingvars, coverbandet som lager tunge metalversjoner av Sven-Ingvars gamle Svensktopphits.
– Den gang de kalte seg The Few, inviterte de oss med på en konsert i Göteborg. For oss virket det på forhånd mest som en morsom gimmick å stå på scenen sammen med et metalband, så vi ble nokså forundret da vi oppdaget at det gikk glimrende og at det unge rockpublikumet elsket det. Samtidig ga det oss nytenning. Hvis vi kunne gjøre dette med et coverband, så måtte vi vel også klare å gi musikken mer trøkk og tyngde på egen hånd, forklarer Sven-Erik bandets reaksjon etterpå med.
Nytenninga resulterte i en jobb på Hultsfred-festivalen i 1991, hvor 20.000 unge fans jublet mens svenske kritikere faktisk kåret deres konsert som den morsomste på det årets festival. Sven-Ingvars var plutselig et hipt band med kultstatus blant de unge.
– Kan man interessere både bestemor og hennes tenåringsrebell blir man jo et kultfenomen. Men det må være mer enn bare nostalgi. Fortida er fantastisk å ha, men reisen går videre og da må man fylle opp med nytt innhold, fastslår Sven-Erik som har gjort nettopp det på bandets nye album «Nio liv».
Nytt liv med «Nio liv»
På «Nio liv» har Sven-Ingvars fått respekterte artister som Per Gessle, Peter LeMarc, Dan Hylander, Plura Jonsson (fra Eldkvarn) og flere andre til å stille med nye låter skrevet for Sven-Ingvars.
Resultatet fikk tommelen opp fra svenske kritikere, og Expressen konkluderte med at man burde avlyse årets svenske Melodi Grand Prix-finale. For på «Nio liv» har man ifølge avisens anmelder klart det man bare kan drømme om i Melodi Grand Prix: å få kremen av moderne låtskrivere til å stille opp med gode og moderne poplåter.
– Egentlig begynte det med «Lika ung som då», som kom til 40-års jubileet vårt i 1996. Våre produsenter fikk den glupe idéen å be noen av Sveriges beste låtskrivere å levere bidrag til oss, og de som ble spurt svarte heldigvis ja. Og samarbeidet fungerte så godt at de gjorde det om igjen på «Nio liv», forteller Sven-Erik, som ikke har begynt planleggingen av 50-års jubileet ennå.
– Vi begynner å bli så gamle at vi tar ett år av gangen. Og selv om vi seiler i medvind nå, må vi slutte før vi blir patetiske, sier Sven-Erik som avslutningsvis ytrer ønske om å spille i Norge igjen.
– Det er mange år siden vi spilte en konsert her, men lysten er der. Vi kunne gjerne tenke oss en festivaljobb, og da aller helst på Kalvøya. Det kunne bli skikkelig gøy, og jeg er sikker på at vi ville gjøre en god figur der!
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB januar 1998)
