Lørdag setter Thåström sluttstrek for året, med den siste av seks konserter på Orionteatern i Stockholm. Det har stort sett vært en triumfferd fra start til slutt.
Kanskje skal vi begynne med det lille forbeholdet «stort sett»: Supportjobben for The Rolling Stones på Friends Arena i Stockholm, i slutten av juli. Det ble en time med heller dårlig lyd, der folk småpludret og fant sine plasser mens de ventet på hovedattraksjonen. Meningsløst, slik det så ofte kan være med supportkonserter. Og kanskje litt merkelig at Thåström lot seg friste.
Men med dette unntaket har det siste året vært spennende for Thåström-fans, med nytt album («Dom som skiner»} før jul i fjor og nytt keyboards-drevet band, foruten to skandinaviske turneer med litt ulikt utgangspunkt.
Arenarocker
Først den store arenaturnéen, med turnépremiere i Uppsala i mars og spillinger blant annet på Avicii Arena i Stockholm og Oslo Spektrum utover våren, og deretter høstens klubbturné på mindre spillesteder. Heriblant to kvelder på Vulkan Arena i Oslo i november, før han denne uka altså avslutter med en konsertrekke på seks på Orionteatern på Södermalm i Stockholm.
Vårturneen viste til fulle at Thåström takler det store formatet uten å måtte inngå særlige kompromisser. Intensiteten er som alltid like nærværende, mens det flotte lysrigget både forsterker og forhøyer det som skjer på scenen.
Ikke helt uventet var det også en utvikling utover turneen, da Thåström og bandet hadde fått spilt seg varme. Det føltes spesielt å være tilstede på den triumfartede turnépremieren i Uppsala i mars, men rent musikalsk var det kanskje enda litt bedre i Oslo Spektrum et par måneder etter.
Klubbturné
Da Thåström i september slapp nyheten om en liten høstlig klubbturné, føltes det helt logisk. For selv om Thåström har spilt for titusener på festivaler og har masse erfaring fra store haller og konsertsteder, kler den intense musikken litt mindre format enda bedre.
Men spørsmålet det ble knyttet litt spenning til på forhånd var i hvilken grad klubbkonsertene ville skille seg fra arenaturneen. Og med fasit i hånd kan vi konstatere at forskjellen vel ikke var så altfor stor. Mindre klubber skaper litt mer fortettet stemning, men selv om publikum kommer nærmere på Thåström slipper han likevel ingen helt innpå. Han snakker ikke overdrevent mye med publikum, enten vi snakker om arenaer eller klubber. Han er seg selv, uansett, der veivende armer og spastiske bevegelser brukes til å kommunisere musikkens følelser overfor publikum.
Forskjellene
Selv om mye var likt, var det selvsagt også noen forskjeller. Slik som at repertoaret fikk en litt annen utforming. Mye (spesielt låter fra det nye albumet) sto riktignok på repertoaret på begge turneene, men der hvor det var gjort endringer var det de mest kjente låtene som måtte vike for mer odde valg.
Det var som for å signalisere at klubbpublikumet måtte kunne forventes å ha litt mer innsikt i Thåström-materialet enn arenafolket. Og enten det stemmer eller ei, ga klubbkonsertene Thåström litt bedre mulighet til å bevege seg litt utenfor malen.
På hjemmebane
Konserten på Vulkan Arena var i den forstand briljant, med en elektrisk sitrende stemning i salen og en artist på scenen som kanskje er bedre nå enn noensinne. Likevel fikk det meg til å undre om opplevelsen ville fortone seg noe annerledes når han kom til Orionteatern, på hjemmebane i Stockholm. For det lå også noe symbolsk i hans valg av spillested, den store og litt røffe verkstedshallen med sitt harde betonggulv som til daglig brukes som friteaterscene. En ting er at Orionteaterns røffe og mørke preg kler Thåströms musikk, i tillegg var det nettopp her som Imperiet på midten av 1980-tallet hadde noen av sine mest legendariske konserter. Som dem som er blitt til konsert-DVDen som er inkludert i den store Imperiet-boksen «Silver, guld & misär». (Orionkonserten er også tilgjengelig på YouTube).
I den forstand kan vi virkelig snakke om å spille på hjemmebane, og jeg hørte da også flere grånende rockere hevde at de hadde vært på nettopp de to konsertene i mars for 37 år siden. Og det var neppe noen tilfeldighet at så mange sang med i Thåströms oppvekstopus «Brev till 10:e våningen» et godt stykke ut i konserten. Det er jo en sang mange kan kjenne seg godt igjen i – spesielt når den avsynges på Thåströms hjemmebane.
Av Leif Gjerstad
Les også: Thåström står knallstøtt (konsertanmeldelse)
Les også: Han som skinner (plateanmeldelse)
