(Intervju første gang publisert juni 1992)
(Roskilde) – Vi har ingen planer om å gi oss, og planlegger ny plate til vinteren. Selv om rotet med og tapet av Shane MacGowan selvsagt får betydning for vår utvikling, betyr det ikke så mye som mange tror. Vi forandret jo oss fra år til år og fra plate til plate også lenge før Shanes alkoholproblem tok overhånden, sier Pogues-bassist Darryl Hunt.
Søndag kveld fikk The Pogues den store æren å avslutte årets Roskilde- festival, men altså uten sin tidligere vokalist, komponist og naturlige midtpunkt Shane MacGowan. Han måtte i fjor si endelig farvel til The Pogues fordi han aldri klarte å løfte sine alkoholsvømmende øyne over glasskanten, og mange har derfor stilt spørsmålstegn ved bandets framtid.
Da NTB traff The Pogues bak scenen rett før Roskilde- konserten, ristet de imidlertid energisk på hodet da vi spurte bandet om de noen gang hadde overveid å oppløse bandet.
– Aldri. Derimot har vi til tider lurt på å bytte navn for å markere at en ny fase er innledet. Men å bytte navn ville samtidig være å undervurdere de andres rolle. Visst var Shane veldig viktig for The Pogues, men gruppas musikk har alltid vært resultatet av et kollektivt uttrykk. Alle i gruppa bidrar med noe, og Pogues står eller faller ikke med noe enkeltmedlem, hevder James Fearnley som også bekrefter at Pogues fremdeles har mange McGowan-låter på sitt repertoar.
– Det ville være langt merkeligere hvis vi brukte navnet Pogues og nektet å spille noen Pogues-sanger bare fordi Shane hadde skrevet dem. Men etterhvert som nye låter kommer til, vil det nok bli færre av Shanes låter på programmet.
Ti år
Denne nye fasen i Pogues liv sammenfaller med bandets tiårs-jubileum som et av de mest vitale innslagene på den britiske rockscenen. Aller mest ettertraktet som livegruppe, men også med en markant musikalsk utvikling å vise til.
For hver LP har de utvidet sine referanserammer. Fra nokså tradisjonell om enn rølpete irsk/engelsk folkemusikk på debuten «Red Roses For Me» (1984) til mer raffinert og verdensinspirerte toneganger på gruppas foreløpig siste studioalbum «Peace And Love» (1989) og «Hell’s Ditch» (1990). Og med en av 80-tallets mest minnerike sanger, julesingelen «Fairytale Of New York» fra «If I Should Fall From Grace With God» (1988), derimellom.
Men selv om Pogues har vært i stadig utvikling, har de klart det uten å miste sin respektløse holdning og musikalske varemerke underveis. De spiller musikk med tradisjonelle folkemusikeres lidenskap og pønkens uhøvla energi.
Shanes drikkevaner
At Shane MacGowans drikkevaner skulle tvinge ham vekk fra Pogues kom ikke uventet. Det største spørsmålet de siste par årene var ikke så mye om, men når det ville skje. I lengre tid hanglet bandet videre med alkoholikeren Shane som slingrende haleheng. Noen dager med Shane på scenen. Noen dager uten. Og som oftest med sin gamle vokalist på noen få låter, før noen andre måtte overta. Slik som ved Pogues Oslo-besøk for et par år siden.
– Den perioden var virkelig slitsom, bekrefter Darryl Hunt med et ekte sukk. – Vi visste aldri hvor vi hadde ham, og måtte være forberedt på alt. Ofte måtte vi improvisere vilt og snu om på hele programmet i siste øyeblikk. At vi holdt ut og ventet så lenge før vi tok bruddet, skyldtes at vi inn i det siste håpet at vi og Pogues kunne gi Shane styrke til å ta opp kampen mot flaska. Men til slutt måtte vi bare være realistiske og innse at han neppe blir tørr igjen. Å spekulere i om en frisk Shane ville bli med i bandet igjen, er derfor ganske meningsløst.
Strummer som erstatter
Gjennom hele bandets karriere har de hatt nær kontakt med Joe Strummer. Den tidligere Clash-gitaristen og sangeren har både produsert og sunget med bandet. Og da Shanes helsetilstand ble virkelig dårlig, steppet Strummer inn som MacGowans erstatter. Men nå er også han ute av bandet.
– Helt fra starten var både Joe og vi enige om at han bare skulle være en midlertidig erstatter for Shane. Som en god venn hjalp han oss på et tidspunkt hvor vi trengte støtte, men det har aldri vært snakk om at han skulle bli permanent medlem av The Pogues.
Inspirerer andre
For yngre folk-inspirerte band som har dukket opp de siste årene, framstår Pogues som en naturlig inspirasjonskilde og mulige gudfedre.
– Da vi startet, var det helt uhørt med et band som spilte folk på en så pønka og rølpete måte. Men dette skapte en situasjon hvor andre, yngre musikere kunne finne noe å bygge videre på, sier Fearnley og fortsetter:
– Jeg vil ikke påstå at band som Levellers, Wonder Stuff og andre prøver å kopiere Pogues eller likner så voldsomt på oss, men bak der et sted finner du i nokså mange tilfelle oss som inspirasjonskilde. Og selv om vi ikke går rundt og grunner over hva slags rolle The Pogues har spilt i 80-årene, håper jeg at vi i hvert fall har vist at det går an å spille annet enn straight rock. At det finnes andre muligheter og verdier enn de som vanligvis assosieres med rock.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 30. juni 1992)
