Ifølge danske aviser tok politiet onsdag 287 ungdommer med noe dop i lommene på Roskilde-festivalen. Den virkelige seieren var det likevel The War on Drugs som innkasserte litt seinere på kvelden.
De lagde fjorårets beste album med «Lost in the Dream» og de solgte ut Rockefeller i Oslo tidlig i vinter. I august kommer de til Øya, og seint onsdag kveld suggererte Adam Granduciel og hans soldater Roskilde-publikum med en tidvis magnifik psykedelisk time.
Riktignok startet bandet noe forsiktig og avventende, slik at noe av kraften (slik vi framfor alt kjenner den fra «Lost in the Dream») uteble. Men etterhvert som de fant grooven fikk musikken en ekstra dynamikk som fylte Arena-teltet med masse lys, vellyd og ikke minst suggererende stemninger som minutt for minutt økte sin drømmeaktige intensitet fram mot et forløsende klimaks da klokka tikket midnatt.
Ingen stor Pharrell-fest
Da The War on Drugs gikk på, var onsdagens hovedattraksjon på Orange Scene, Pharrell Williams, godt i gang. Amerikaneren har de siste 20 årene produsert, skrevet og sunget på utallige hitlåter for andre. Seinest i fjor bidro han til at Daft Punks «Get Lucky» ble årets superhit, samtidig som han ga ut sitt første egne album («Girl») på åtte år.
Slik sett lå alt til rette for en heidundrende hitkavalkade og fest da Pharrell gikk på scenen i Roskilde onsdag, men selv kom jeg aldri helt inn i festen. Pharrell virket uengasjert og gikk tilsynelatende på ren rutine den første halvtimen, sik at jeg ble stående i utkanten av festen og utålmodig heller speidet mot mer fristende alternativer.
Og rapporter fra andre som ble, tyder på at jeg nok gjorde riktig da jeg forlot Pharrell for The War on Drugs. For selv om en liten N.E.R.D.-avdeling etter at jeg gikk etter sigende funket godt, ble siste del av konserten langt kjedeligere enn en fest bør være. Fikk jeg høre av dem som ble på hele konserten.
Fortid, nåtid – og framtid?
Litt tidligere på kvelden fikk vi også med oss Noel Gallagher, den gamle Oasis-sjefen som tidligere i vinter ga ut sitt andre soloalbum, «Chasing Yesterday». En plate det står full respekt av, og som Noel på Roskilde også ga både liv og energi. Ikke minst fungerte «Riverman» fra årets album som en strålende påminnelse om Gallaghers popteft som med en dæsj sjel attpå skraper dypere enn overflaten.
Likevel blir det nødvendigvis litt «yesterday» over Noel Gallagher. Og altså ikke fordi musikken hans i dag ikke kan stå på egne bein, men fordi den uvegerlig må havne i skyggen av 1990-tallets popmestere Oasis. Det er noe Noel Gallagher nok alltid vil måtte leve med, at alt han gjør vil måles opp mot Oasis og at mange som kommer på hans konserter kommer for å få høre de gamle klassikerne.
Det fikk de da også på Roskilde, hvor seks av femten låter var gamle Oasis-perler. Og med «Don’t Look Back In Anger» som en suverent allsangvennlig avslutning på ett sett som Gallagher kan være stolt av. Han har klart å finne balansen mellom fortid og nåtid, og synes å jakte på framtida med fornyet energi.
Av Leif Gjerstad
