(Oslo): – Lytter du nøye, kan du høre skjorteermet slå mot strengene og bootsen stampe i gulvet. Jeg ønsket en litt rå og enkel feeling på «Luck of Angels», som kan slippe fram låtene og gjenskape litt av intimiteten du opplever på konserter.
Sier Tom Pacheco, amerikaneren som bor i Irland og har klippekort på fly til og fra Norge.
– Men nå har jeg vel fornærmet irerne, slik at jeg må flytte til Norge for godt. Jeg har nemlig veddet tusen kroner på at Norge slår Irland i fotball-VM, og det har lekket ut til irsk presse. Vinner Norge, tjener jeg 8.000 kroner, så gjett om jeg skal følge den kampen på TV, smiler Tom Pacheco som med denne interessen for og troen på Drillos neppe svekker sin popularitet i Norge.
Og denne populariteten er god nok fra før av. Ikke minst har vennskapet og samarbeidet med Steinar Albrigtsen ført ham inn i de tusen hjem. Duoens plate «Big Storm Comin’» ble med sine 70.000 en av fjorårets mest solgte plater i Norge, og nå foreligger altså hans nye soloplate «Luck of Angels».
Nashville og Oslo
En av låtene på denne plata, «Robert And Ramona», er allerede en hit i Norge. Og dessuten den eneste sangen som ikke er helt ny.
– Den var med på min første soloplate, men Steinar og jeg har etter hvert spilt den så mange ganger live at folk begynte å spørre etter den. Derfor bestemte vi oss for å gjøre en nyinnspilling av den her i Oslo, med norske musikere og Steinar og Rita Eriksen i koret, forteller Tom Pacheco.
Bortsett fra dette kuttet er de øvrige 12 sangene spilt inn i Nashville, og ifølge Pacheco har den nye plata større stilmessig spenn enn hans forrige soloplate. Samtidig er noen av sangene på «Luck of Angels» mer personlig enn det meste han har skrevet før, mens de resterende låtene gjerne er refleksjoner om venner og kjente og deres opplevelser.
– En av de sangene som betyr mest for meg er «Tina Teresa». Den handler om en ballettdanserinne fra Guatemala som jeg kjente da jeg bodde i Greenwich Village i New York. Hun var politisk aktiv, og endte med å bli drept av den guatemalanske regjeringens dødsskvadroner. Ingen vet hvor hun er begravet, men dette er min hyllest til minne om en god venninne.
Mistet tellinga
Som låtskriver er Tom Pacheco av den produktive typen, og han anslår den årlige produksjonen til rundt 100 sanger.
– Hvor mange låter jeg har i skrivebordskuffen hjemme, vet jeg ikke. Jeg mistet tellinga da jeg passerte 2000. Siden det bare er plass til noen få av disse på mine egne plater, gleder det meg derfor stort når andre artister spiller inn mine sanger, kommenterer Tom Pacheco.
Akkurat i disse dager opplever han for øvrig at en irsk artist har en hit med en av hans låter, samtidig som Eriksen har inkludert et par Pacheco-låter på «The Water Is Wide». Og fler låter fra amerikanerens hånd dukker selvfølgelig opp på neste CD med Steinar Albrigtsen.
– Til neste år planlegger vi dessuten en ny plate sammen, og materialet til min neste soloplate ligger allerede klart. «Valentines & Barbed Wires» skal den hete, og det blir en sangsyklus som kretser rundt kjærlighet. Fra den første berusende forelskelsen via bruddets bitre time til neste berusende forelskelse.
Nomade
Tom Pacheco flyttet til Irland for syv år siden, men har ført en tilnærmet nomadetilværelse i hele sitt voksne liv.
– Jeg liker å utforske stadig nye steder. Dessuten mår sangene mine godt av at jeg bor i «eksil». Innholdet er som regel hentet fra USA, men perspektivet blir et helt annet når du er vekk fra hjemlandet. Du ser landets sjel og virkelighet mye klarere når du betrakter det på litt avstand, sier Pacheco som også ser praktiske grunner til å bo i Dublin.
– Svinger du til venstre kommer du til USA, svinger du til høyre har du Europa. Det eneste jeg ikke liker med Irland er været. Det er det samme året rundt, og jeg har mye større sans for de ekstreme variasjonene som det norske klimaet byr på.
Historiefortelleren
Et fellestrekk for mange av Pachecos sanger, er at de er som små noveller.
– Jeg liker historier, og det har jeg gjort helt siden jeg var guttunge på gården hjemme i Massachusetts. Faren min var jazzmusiker som hatet bondelivet, og fylte låven med jazzmusikere til lange jamsessions i helgene. På gården bodde også mine besteforeldre, som ved siden av å drive gården hadde en bitteliten kafé. Her var det mange trailersjåfører som regelmessig stakk innom, og jeg husker hvordan jeg som 5-åring andektig satt og lyttet til alle disse fantastiske historiene de fortalte. Det er nok denne arven som har gjort meg til den jeg er, avslutter den sympatiske amerikaneren.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 18. mars 1994)
Les også: Steinar Albrigtsen: Veien hjem via Notodden
