To amerikanske forfattere inspirerte meg mer enn noen andre i min ungdommelige formingsfase: Jack Kerouac og Tom Wolfe. Førstnevnte døde nesten før jeg rakk å bli kjent med ham, mens sistnevnte takket for seg tidligere i uka, 88 år gammel.
Begge hadde de en rastløs stil i sine fortellinger om folk som brøt lenkene til det traurige hverdagslivet og i stedet søkte friheten og eventyret. Med Dean Moriarty og Sal Paradise i hovedrollene i Kerouacs «On The Road», og med ville fabler om de tidlige hippienes mange doprelaterte påfunn i ekte peace & love-ånd i Wolfes «The Electric Kool-Aid Acid Test». Det var også i denne boka mange først ble kjent med Ken Kesey, mentor for Grateful Dead og ikke minst forfatter av «Gjøkeredet».
Nyjournalistikk
Viktigere enn akkurat det er kanskje likevel at det var i «Kool-Aid Acid Test» vi ble presentert for «new journalism» i bokform, sjangeren som først fikk sitt navn et stykke inn på 1970-tallet, med Tom Wolfe og Hunter S. Thompson som de store fanebærerne.
Sammen gjorde de oppror mot datidas knusktørre nyhetsjournalistikk, og skrev seg selv inn i reportasjene på en måte som kunne skape trøbbel for skillet fakta og fiksjon. Men metoden ga også sakene deres lukt og farge, samtidig som de tok i bruk litterære virkemidler som lettere inviterte leserne med på ferden.
Journalist blir forfatter
Tom Wolfes karriere tok av på alvor i begynnelsen av 1960-tallet, da han jobbet som journalist i Washington Post og blant annet skrev en prisbelønnet reportasje fra Cuba i 1961. Deretter gikk det slag i slag, mens Wolfe videreutviklet sin fortellende journalistikkform og løftet den ut fra avissidene og inn mellom bokpermer.
Det store gjennombruddet kom med tidligere nevnte «The Kool-Aid Acid Test» (1968) der han i lengre tid fulgte Ken Kesey og hans hippiegjeng The Merry Pranksters på deres ville ferd gjennom USA. Og gjennom dem, deres dopbruk og omgivelsenes reaksjon på dem også skildret subkulturen deres med en nerve som gjorde boka til en helt spesiell opplevelse.
Sylskarp observatør
For det store publikum er Tom Wolfe nok likevel mest kjent for romanene «Forfengelighetens fyrverkeri» (1987) og «En helstøpt mann» (1998), hvor han tar for seg henholdsvis finanseliten i New York og en eiendombarons fall i Atlanta. I begge viser han sin styrke både som historieforteller og som en sylskarp observatør av sin samtid.
En evne som utelukkende fungerte positivt i hans romaner, men som kunne by på trøbbel i Wolfes journalistiske reportasjer. Hans respektløse behandling og beskrivelse av personer med alle deres mangler brettet ut i det absurde falt ikke alltid i god jord. Det skaffet ham fans. Og det skaffet ham fiender.
Konservativ sørstatsmann
Det som gjorde Wolfe ekstra interessant som fortellende journalist og forfatter var at han i stor grad skildret ungdommelige og radikale subkulturer i USA og klarte å levendegjøre dem med en autentisk eim. Til tross for at han selv var en nokså konservativ sørstatsmann som elsket å sprade rundt i helhvite dresser.
I flere tiår mestret han spranget fra sitt private jeg til den involverte journalisten/forfatteren. Men kanskje ble avstanden til slutt for stor, for da han i 2012 ga ut «Back To Blood» med handling fra latino-Miami var anmelderne gjennomgående kritiske. Selv har jeg ikke lest den, men rapporter forteller at han betraktet innvandrerkulturen og byens kriminalitet gjennom brillene til en gammel, hvit mann som levde i fortida. Som ikke klarte å forstå det han prøvde å beskrive.
Det stemmer kanskje, men det forandrer uansett ikke på det faktum at Tom Wolfe med sin nyjournalistiske metode ga oss et helt nytt journalistisk språk og en litterær subsjanger som har farget og fortsatt farger vår samtid.
Av Leif Gjerstad
PS! En norsk journalist som åpent innrømmer at han er inspirert av Tom Wolfe, er Eskil Engdal i Dagens Næringsliv. Jeg intervjuet ham om hans virke for noen år siden. Det kan du lese her: Eskil Engdal: Rastløs journalist oppsøker det ekstreme
