Tidlig på 1970-tallet var det Ikke alt for mange som brydde seg om Lou Reed. LPen «Transformer» forandret på det. I dag er det 50 år siden det klassiske rockealbumet ble utgitt.
Etter at Lou Reed i 1970 forlot The Velvet Underground rett før utgivelsen av bandets fjerde studioalbum «Loaded«, var fremtiden uviss. 28-åringen slet med dop, tok tilfeldig jobb på farens kontor på Long Island og virket både desorientert og desillusjonert.
Det førte ham etterhvert til paret Richard og Lisa Robinson og flere kvelder i deres leilighet i Midtown i New York, der de oppmuntret ham til å spille inn noen låter fra Velvet Underground-tida som «bare lå og slengte». Reed gjorde slik han ble bedt, og Richard Robinson likte det han hørte godt nok til at Reed og han inngikk avtale. Richard Robinson skulle produsere det som skulle bli Lou Reeds første album som soloartist.
Det ble ingen større suksess. Da LPen «Lou Reed» ble sluppet tidlig i 1972 vendte kritikerne tommelen ned og platekjøperne snudde ryggen til. I hjemlandet kom «Lou Reed» aldri høyere enn 189. plass på Billboards albumliste.
Hjelp fra David Bowie
Men en av dem som faktisk likte albumet var David Bowie. Eller kanskje handlet britens entusiasme mer om artisten Lou Reed enn plata «Lou Reed»? I hvert fall var han så stor fan av det The Velvet Underground hadde gjort og stått for, at han mente at Lou Reed fortjente et større publikum.
Da han fortalte dette for sitt plateselskap RCA Records, dukket tanken opp om at kanskje Bowie kunne produsere Reed? Siden begge var på det samme plateselskapet, gjorde det prosessen noe enklere, og oppmuntret av plateselskapet fattet Bowie mot til å kontakte Lou Reed med forespørsel om et samarbeid.
David Bowie har seinere fortalt at han var litt redd for å spørre, samtidig som han reagerte med litt skrekkblandet fryd da Reed faktisk svarte positivt. Som Velvet Underground-fan var han skremt av den formidable oppgaven å produsere Lou Reed, men samtidig var lysten så stor at han ikke kunne trekke seg.
Mick Ronson blir med
Løsningen ble å alliere seg med sin nære venn og musikerkompis Mick Ronson som medprodusent, og i august 1972 kunne de endelig entre Trident Studios i London. Et studio Bowie kjente godt, etter å ha produsert sine fire siste album der.
Studioarbeidet gikk nokså raskt unna, og Bowie har vært raus nok til å gi Spiders From Mars-gitaristen Ronson hovedæren for at «Transformer» ble det den ble, med Ronsons gitarer, pianoer og (stryke)arrangement som viktige elementer.
Bakgatenes New York
Selv om Bowie og Ronson bidro til at produksjonen fikk en viss glamfaktor, var låtene umiskjennelig Lou Reed og New York. Noen av dem stammet fra tida med Velvet Underground, og sammen med de nye tegnet de et bilde av bakgatenes New York. Der byens blendende neonlys kaster sine skygger over subkulturen og det dekadente livet i rennesteinen, der storbyens outsidere kan «walk on the wild side».
Sistnevnte ble en signaturlåt for Lou Reed, med sitt fargerike persongalleri fra miljøet rundt Andy Warhols Factory. Og der tekstens utforsking av temaer som seksuell legning, kjønnsidentitet, prostitusjon og stoffmisbruk den gangen framsto som svært kontroversiell.
Nærværet av Andy Warhol var synlig også på andre deler av plata. Ifølge Lou Reed var det Warhol som inspirerte ham til å skrive (og gav ham tittelen på) platas åpningskutt «Vicious», mens etterfølgende låt, «Andy’s Chest», handler om Valerie Solanas drapsforsøk på kunstneren.
Kontroversiell klassiker
Innholdet i «Walk On the Wild Side» sørget for at mange radiostasjoner vegret seg for å spille låten, og selv om den i dag er allment akseptert som en klassiker, nådde den i hjemlandet aldri høyere opp enn 16. plass på hitlistene. Og den dag i dag er det faktisk den eneste Top100-hiten Reed har hatt i USA!
Men selv om stemningen på «Transformer» plasserte den godt utenfor mainstream, har mange av låtene vist seg så slitesterke at albumet i dag rangeres som en av rockens største klassikere. Og der låter som «Perfect Day» og «Satellite of Love» i nyinnspillinger og gjenutgivelser sørget for at musikken hans nådde langt bredere ut enn det han fikk oppleve da plata kom ut i november 1972.
Og som i dag har bidratt til at «Transformer» er en av rockens store klassikere, som vi i dag kan hylle på 50-årsdagen.
Av Leif Gjerstad
Les også: Lou Reed og de som vandret på the wild side
Les også: 50 år siden «Lou Reed»
Les også: Rapport fra New Yorks bakgater (intervju fra 1989)
(Det ligger også tre andre Lou Reed-intervjuer i arkivet, fra henholdsvis 1992, 1996 og 1998)
