(intervju første gang publisert oktober 1982)
Oslo: At UB 40 for tida er den mest suksessrike reggaegruppa, hersker det liten tvil om. Hver gang disse engelske guttene gir ut en plate, fyker den raskt oppover mot toppen så vel i England som i mange andre land. Og det enten det gjelder singler eller LPer.
Et greit bilde av UB 40’s stigende popularitetskurve i Norge, kan man få ved å sammenlikne gruppas to besøk her. For et år siden var knapt 500 tilskuere møtt opp til dens konsert i Oslo. Onsdag var Kjeller’n i Chateau Neuf så å si fullsatt.
Like viktig
– For vår egen del er det selvsagt gledelig at vi er blitt så populære. Men vel så viktig som vår egen tilfredsstillelse, er det at vår suksess også har ryddet veien for mye annen reggae. Mye takket være oss er for eksempel reggae nå akseptabelt for engelsk radio, hevder UB 40’s Robin Campbell overfor Dagbladet et par timer før konserten onsdag skulle begynne.
– At UB 40 selger så mye mer enn jamaicanske artister, skyldes at vi bevisst spiller mer kommersiell reggae enn de gjør, forklarer han videre uten omsvøp.
– Dessuten er vi ingen rasta-gruppe, i motsetning til nesten alle andre reggae-artister. Og så lenge bare en liten minoritet i England kan identifisere seg med rastakulturen, er det forståelig at de heller ikke selger særlig godt.
Utbytting?
– En annen velkjent engelsk reggaemusiker fortalte meg at han betraktet UB 40, Police og andre «hvite» reggae- eller reggaeinspirerte rockgrupper som bare enda et kapittel i den hvite manns utbytting av sort kul tur?
Alle som en rister de på hodet. Astro, som er en av gruppas to sorte, tror utsagnet skyldes misunnelse.
– Det er jo grunn til å lure når den sure kritikken kommer fra en engelsk gruppe som selger relativt dårlig sammenliknet med oss, mens vi har fått masse lovord fra en mengde musikere fra Jamaica.
Politiske
Samme dag som Oslo konserten, kom UB 40’s fjerde LP ut i Norge. Den har fått den lure tittelen UB 44 (les UB Forty-four), og skiller seg fra de foregående LPene først og fremst ved at de er blitt mer kompetente som musikere og produsenter, hevder de i munnen på hverandre. Tekstene er fremdeles like politiske, og favner alt fra den overhengende krigsfaren til arbeidsløshetens og arbeidslivets miserer
– Arbeidsløshet er ille, men av den grunn må vi ikke bli så blinde at vi automatisk hyller alt slags arbeid, sier Ali Campbell.
– Et meningsløst arbeid som man ikke trives med, kan være like nedbrytende som det å gå arbeidsledig.
Til tross for de politiske tekstene, presiserer gruppa at den først og fremst er en dansegruppe. Det er på grunn av musikken, og ikke tekstene at de er så populære, mener de og legger til:
– Derfor foretrekker vi å spille i lokaler og klubber hvor folk kommer seg opp på beina og danser, sier han.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert 29. oktober 1982)
