(intervju opprinnelig publisert i 2005)
Oslo: I romanen «Til herr Bachmanns brosjure» får svenskene sine pass påskrevet. Med rette, hevder forfatteren Carl-Johan Vallgren.
– Det er sant, alt sammen, bedyrer den 40-årige svensken.
– Det er flaks at Norge kom seg ut av unionen, for den var en kolonial historie som bare gagnet Sverige. Fortsatt er svenskene helt uinteressert i Norge, de ser bare England og USA. Samtidig ønsker Sverige imperialistisk innflytelse, men uten politisk makt må de i dag nøye seg med å eksportere sin egen fortreffelige moral – med det underleggende budskapet om at «Sverige vet best».
Kraftsalve
Vallgrens kraftsalve er likevel ingenting mot den hans fortellerperson leverer i hans (i Norge) ferske roman. I boka har en forfatter som lever i eksil fått en henvendelse fra en herr Bachmann om å gi en kort presentasjon av landet han kommer fra, for «å bidra til økt mellommenneskelig forståelse på det kulturelle plan».
Svaret ble neppe slik herr Bachmann forventet, for forfatteren hater sitt land dypt og inderlig. Brevet blir dermed en eneste lang hatmonolog, hvor kulturfolket, journalister, politikere og hele det svenske folket blir latterliggjort. Eller som den anonyme forfatteren skriver: «I dette landet er forstandløsheten satt i system, middelmådigheten er opphøyd til norm, misunnelsen og skadefryden regnes mer eller mindre som kardinaldyder». Og så videre.
Levd i eksil
– Det er min historie. Det er jeg som skrev brevet som etter hvert ble til en roman, forteller Carl-Johan Vallgren som har levd mesteparten av sitt voksne liv i eksil.
– Min første gode roman var «Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov» i 1996 (i Norge 2001). Den ble enten slaktet eller møtt med en klam taushet som gjorde meg rasende. Det var ikke boken de var ute etter, men det jeg sto for. Jeg passet ikke inn i det offisielle litteratur-Sverige, og jeg oppfattet det derfor som en konspirasjon mot meg.
Skrev rasende brev
Resultatet ble at Carl-Johan satte seg ned i hjemmet i Berlin for å skrive av seg raseriet i et brev til en venn. Men raseriet var så stort at det ikke bare holdt seg til litteraturen, men este ut i alle retninger.
– Det var en kreativ eksplosjon i paranoia og hat som jeg innså ble så voldsomt at det ikke kunne sendes til en venn. Da ville han straks ringt etter sykebil, smiler Carl-Johan som derfor puttet brevet i skrivebordsskuffen.
Der ble det liggende inntil hans daværende kone fant det et halvt år senere, og syntes det var så morsomt at det burde utgis som bok.
– Jeg så på det igjen, og innså at hun kanskje hadde rett.
Bejublet hatbrev
Noen litterære grep og fjerning av 15 navngitte kjendiser seinere ble brevet til romanen «Til herr Bachmanns brosjyre». Paradoksalt nok ble den bejublet av svenske kritikere.
– Det bekrefter min tese om svensk repressiv toleranse, kommenterer Vallgren som ikke er med på at boken overdriver i sin svenskekritikk.
– Alt er fakta. Det er heller understatements enn overdrivelser. Men kanskje satt litt på spissen? Det store spørsmålet Vallgren nå stiller seg, er om han hadde tort å skrive den samme boken dersom han bodde i Sverige?
– Da jeg skrev hatbrevet, bodde jeg i Berlin, var en nobody i Sverige og hadde ingen planer om å flytte dit. Ingen i Sverige brydde seg om hva jeg gjorde. Men hva ville skjedd dersom jeg hadde bodd i Sverige og prøvd å skrive den etter gjennombruddet med «Den vidunderlige kjærlighetens historie»? Ville jeg tort det? Jeg håper det, men er jammen ikke sikker, resonnerer Vallgren og tilføyer.
-Responsen boken fikk i Sverige tyder uansett på at vi kunne trenge flere bøker som denne. Og uten at jeg kjenner Norge så godt, har jeg en viss følelse av at hatbrevet kanskje har relevans her også.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert juni 2005 i Bergens Tidende)
