Da ABBA tidligere i høst annonserte sitt comeback etter 40 år, ble det en stor verdensnyhet. Nå som albumet «Voyage» foreligger spriker verden i sitt syn på hvor stor plata egentlig er.
Allerede før den svenske kvartetten – Agnetha Fältskog (71), Björn Ulvaeus (76), Benny Andersson (74) og Anni-Frid Lyngstad (75) – offentliggjorde sitt comeback, hadde ryktene om gjenoppstandelsen versert en viss tid. Men spørsmålet ingen kunne svare på var hvorfor i all verden? Hvorfor skulle en gruppe som regjerte på poptronen i store deler av 1970-tallet komme sammen nå, fire tiår etter at de sa takk for seg?
Både Benny Andersson og Björn Ulvaeus har jo både gjennom musikk og andre prosjekter gjort det så bra etter ABBA at de neppe trengte verken penger eller mer berømmelse. Og de måtte jo være klar over den store fallhøyden 400 millioner solgte album representerer. Så hvorfor i all verden? I mangel på gode svar står vi kanskje tilbake med det enkleste: lysten. At lysten til å gjøre noe sammen etter all denne tida trumfet fornuften?
Samtidig som det var naturlig å stille spørsmål ved comebacket, var det interessant å se hvordan det ble dekket av medier verden rundt. Ikke minst av den «hippe» delen av pressen, som syntes like begeistret for comebacket som den mer «straite» delen. Og med tanke på at ABBA på 1970-tallet var æsj fysj for alle kule, var det tydelig at den svenske kvartetten i disse kretsene har fått en oppreisning siden den gangen da.
Ideologiske stengsel
Jeg var selv blant dem som på 1970-tallet disset ABBA straks jeg fikk sjansen. For selv om jeg kunne høre at de var gode, så likte jeg bare ikke det de gjorde. Joda, det er vanskelig å ikke la seg rive med av sanger som «Waterloo», «SOS», «Knowing Me, Knowing You» og ikke minst «Dancing Queen», men det var så mye annet som sto i veien.
Slik som de utspjåka kostymene deres og deres uttalte kommersialisme. Dette sto jo i grell kontrast til alle anti-materialistiske og anti-kommersielle strømninger som i hvert fall mange av oss på venstresida bekjente oss til. Det ideologiske stengselet over til ABBAs musikk ble for høy til å forsere.
Men med årene har stengslene blitt litt mindre rigide og synet på de fargerike kostymene deres har falmet. Når vi i dag ser kostymene framstår de mer som en litt teit tidskoloritt enn som noe ideologisk forkastelig.
Dermed blir det også lettere å høre ABBA med litt åpnere ører, og jeg har derfor ingen problemer med å utøve «sjølkritikk». Jeg var for firkantet krass i min dissing av de svenske popheltene den gangen de var aktive. For som låtsmeder og produsenter var jo Andersson/Ulvaeus noe av det ypperste man kunne finne, og Lyngstads/Fältskogs samsteme vokal ga ABBA en pop-identitet som var noe av det beste 1970-tallet hadde å by på.
Hva med i dag?
Men hva med 2020-tallet? Har de fire artistene godt oppi 70-årene virkelig noen relevanse i dag? Tja, i hvert fall nok til at store medier verden rundt prioriterte å anmelde «Voyage» samme dag som musikken ble sluppet, det vil si fredag 5. november. Men særlig mer enn det synes ikke anmelderne å være enige om, for dommen over ABBA-plata spenner fra det veldig positive til det litt surmaga negative.
Det kan virke som om noen anmeldere i så stor grad har latt seg blende av sin entusiasme over ABBAs comeback at de på ren refleks utroper ukritiske hurrarop. Mens andre går i den programmerte fella hvor skepsisen til et comeback av dette slaget er så stor at de har visst hva de skulle mene lenge før musikken ble tilgjengelig.
Et hederlig comeback
Begge deler blir selvsagt helt feil. For «Voyage» er på ingen måte et mesterverk som går opp nye veier for popen. Like lite som det er en samling anonyme låter som høres som et oppgulp fra 1970-tallet. «Voyage» er heller et hederlig og anstendig comeback som viser at ABBA kjenner sitt terreng godt nok til å manøvrere seg sikkert gjennom det.
De har ikke latt seg friste til å oppdatere lydbildet til et hipt «anno 2020»-uttrykk, men heller nøyd seg med en forsiktig modernisering og justering av det store og klangrike lydbildet som var deres særpreg. De har på en naturlig måte fortsatt der de satte strek med bejublede «The Visitors» i 1981.
Også strukturen på låtene vitner om et ønske om kontinuitet, men med muligheter for små justeringer. Foruten at noen av låtene bærer et klassisk ABBA-popstempel, har de (med vekslende hell) dermed også trukket inn elementer fra folk og musikal, sjangere som ikke minst Benny Andersson har viet mye tid til de siste tiårene. Og over det hele sørger Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstads vokal for at vi aldri skal være i tvil om hvem det er vi hører.
Samlet framstår dermed «Voyage» som et album de fire ikke har noen grunn til å skamme seg over. Uten å flytte stener fungerer albumet som en verdig tilføyelse til det vi trodde var et avsluttet kapittel i musikkhistorien. Det er vel heller tvilsomt om «Voyage» vil vinne ABBA så mange nye fans, til gjengjeld inneholder albumet nok godt materiale til at gamle ABBA-fans har fått noe nytt å glede seg over.
Og kanskje aller viktigst, med «Voyage» har Anni-Frid, Björn, Benny og Agnetha vist at det kan lønne seg å la lysten seire over fornuften.
Av Leif Gjerstad
