De var enig om å oppløse bandet og hippietur til India ble planlagt. Men så langt kom de aldri. I stedet ble det «Crime of the Century». Denne uka er det 50 år siden Supertramp-klassikeren ble utgitt.
Med Roger Hodgson og Rick Davies i spissen ga Supertramp ut to album i henholdsvis 1970 og 1971. Ingen av dem utmerket seg på særlig måte, og etter en turné i tidlig 1973 bestemte de seg for å oppløse bandet. 23-årige Hodgson bestemte seg for en tur til India, men kom aldri lenger enn til en plass som gitarist i Chuck Berrys britiske turnéband våren 1973.
Da den turneen var vel overstått, fant han og Davies ut at de kanskje skulle gjøre et nytt forsøk med Supertramp likevel? Vareopptellinga viste dem at de jo faktisk hadde noen uferdige låter som muligens fortjente en bedre skjebne enn å bli begravd nederst i en skuff. Men de andre i bandet var for lengst fristilt, og ifølge låtskriverparet ville det være håpløst å skru klokka tilbake. Skulle de gjøre et nytt forsøk med Supertramp, måtte det bli med en ny utgave av bandet som kunne gjøre låtene større rettferdighet. Og ikke lenge etter hadde de rekruttert tre nye musikere til det som skulle bli den klassiske utgaven av Supertramp, med John Helliwell, Dougie Thompson og Bob Siebenberg.
Nystart
Selv om mye var på «scratch» for det «nye» bandet, var de likevel så heldige at de fortsatt hadde platekontrakt. Og etter å ha spilt noen uferdige demoer for plateselskapet fikk de grønt lys. De kunne jobbe videre med låtene med album som mål, men for at de skulle bli en mer organisk enhet leide plateselskapet like gjerne et stort hus til bandet utenfor London.
Der kunne de bo sammen med kjærester og barn mens de jobbet videre med musikken. Men mens to av de andre hadde kjærester og Thompson i tillegg en liten datter, var Hodgson og Davies fortsatt single. Og ifølge Hodgson var kanskje det en fordel. Da kunne han og Davies ha full fokus på musikken, uten andre avsporinger eller hensyn å ta.
Penger…
Det eneste aberet var at det ikke akkurat var rimelig å bo i det store huset i Somerset, og alle i plateselskapet var ikke like overbevist om at dette var en god investering. Bedre ble det heller ikke da de hyret Ken Scott som produsent. Hans perfeksjonistiske stil kombinert med hans oppfordring til å eksperimentere, førte til at pengene fløy så raskt at A&M-sjef Jerry Moss tok flyet fra Los Angeles til London for å sjekke hvordan alt gikk.
Til alt hell ga Moss tommelen opp til den fortsatt nokså uferdige produksjonen, slik at Scott og Supertramp kunne fortsette arbeidet på «Crime of the Century». Og etter fem nokså intense måneder i studio var albumet endelig ferdig innspilt sommeren 1974. Optimismen var stor, og nå var det bare å vente på den dagen alle andre også kunne få høre på deres mesterverk.
Vellykket forbrytelse
Den datoen kom 25. oktober 1974, men selv om plata fikk svært gode kritikker var platekjøpernes respons likevel nokså lunken. For de fleste var jo Supertramp et helt nytt og ukjent band, og for de som husket dem fra før, var de to første albumene ikke av typen som skapte altfor store forventninger.
Sakte, men sikkert økte likevel interessen rundt albumet og da singelen «Dreamer» tre måneder etter utgivelsen ble en Top20-hit løftet også salget av «Crime of the Centrury» seg. Den beveget seg rolig oppover listene til den i mars 1975 som best nådde 4. plass på de britiske listene. I USA var ikke interessen like stor, men likevel tilstrekkelig for at de fikk et internasjonalt fundament å bygge videre på. Og da de i 1979 ga ut sitt sjette album «Breakfast In America» var den kommersielle triumfen total. Den amerikanske frokostplata toppet i nesten «alle» land unntatt hjemlandet Storbritannia, der den «bare» nådde 3. plass. Og når status noen år seinere skulle gjøres opp fortalte den at «Breakfast In America» hadde passert 20 millioner solgte album.
Større ble aldri Supertramp, og da Roger Hodgson forlot bandet i 1983 var også deres virkelige storhetstid over. Den som mange vil hevde nådde sin kreative topp for 50 år siden, med «Crime of the Century».
Av Leif Gjerstad
Les også: Roger Hodgson måtte forlate Supertramp (intervju fra 1984)
Se også video: Supertramp «Dreamer»
