Oslo: Til vinteren er det ti år siden Stein Torleif Bjella slapp solodebuten. I dag er han «Heidersmann» med hele musikk-Norge – og fredag tok han en æresrunde med førjulskonsert på Sentrum Scene i Oslo.
Jeg tok ingen notater. Jeg var ikke der for å skrive eller rapportere. Jeg var bare der for å hygge meg sammen med 1800 andre i selskap med Stein Torleif Bjella og hans musikk. Men så sitter jeg altså her ved Mac’en likevel, i en slags takknemlighet for det jeg fikk oppleve i går.
Og selv om den største takken selvsagt skal gå til Bjella og hans medmusikere Geir Sundstøl, Eirik Øien, Kenneth Kapstad og Christer Knutsen for en eminent ferd gjennom Bjellas poetisk underfundige og melankolsk melodiøse univers, har jeg lyst til å starte med publikum. Denne mobben som så ofte – og dessverre også med god grunn – blir utskjelt for å skravle ihjel konsertopplevelser. Men som denne kvelden holdt kjeft og i stedet fokuserte på det som skjedde på scenen. Og som dermed gjorde at man slapp alle distraksjoner som ellers kan redusere konsertopplevelsen. Tenk om det alltid kunne være slik!
Sterke karakterer i melankolsk drakt
At det faktisk var slik, har naturlig nok med musikken og musikerne på scenen å gjøre. Stein Torleif Bjella tar utgangspunkt i en visetradisjon hvor novelletekster med en slags bygderomantisk vri står sentralt. Bjella skaper karakterer som framstår som litt odde slitere. Men det stakkarslige ved dem får lytteren til å trykke dem til sitt bryst, mens varmen fra Bjellas melankoli sprer seg.
Det er selvsagt ikke uten grunn at noen av hans karakterer fant inn til scenen på Det Norske Teatret i 2017, i suksessforestillingen «Kan nokon gripa inn». Alle Bjellas låter og historier er av det slaget som utmerket kler å framføres akustisk og alene.
Les også: Spellemenn på teatret
Likevel har 50-åringen fra Ål biffet opp lyden de siste par årene, og så «rocka» (på en bluesete plattform) som han var på Sentrum Scene fredag kan jeg ikke huske å ha sett ham tidligere. Men så må det da også være minst ett år siden sist jeg så ham? Og selv om strengeguruen Geir Sundstøl har vært med Bjella lenge, har han vel ikke vært i så fri dressur som nå?
Fin balanse
Ikke helt uventet hørte jeg et par innvendinger i bakkant om at det ble litt for mye trøkk, at Bjellas låter forsvant litt i denne miksen. Jeg kan forstå kritikken, men føler likevel at den ikke treffer. Tvertimot klarte Bjella & Co å finne den balansen som ivaretar musikkens emosjonelle kjerne samtidig som «utblåsningene» (nåja, alt er relativt) i enkelte av låtene skapte en variasjon som sørget for et mer dynamisk sett.
Og ja, så må vi heller ikke glemme kveldens gjest Frode Grytten! Han ble ved et par anledninger innkalt fra sidelinjen for å lese dikt, og med forsiktig komp i ryggen fant ordene hans sin naturlige plass i det lyriskmelodiske landskapet Stein Torleif Bjella har satt på det norske kartet.
Snart ti år siden solodebuten
Mens jeg var på Sentrum Scene fredag, vandret også tankene litt tilbake til 2009 og mitt første møte med Stein Torleif Bjella. Eller, det jeg tror var mitt første møte. Jeg hadde jo både hørt og likt de to albumene til gamlebandet hans, Tolv Volt, men jeg kan ikke erindre å ha sett dem live noen gang?
Derfor rang det heller ingen bjeller da Kjartan Kristiansen ga meg en råmiks (eller noe liknende) av noen låter med en viss Stein Torleif Bjella han hadde produsert og mente jeg burde høre. Straks jeg hørte musikken skjønte jeg hva Kjartan mente, og da utgivelsen av «Heidersmenn» nærmet seg avtalte jeg også et intervju med Bjella. I forbindelse med releasen i februar 2009 ble det også en liten slippkonsert i annen etasje i Litteraturhuset i Oslo. Der var vi ca 50-60 som sto og hørte på, hvorav halvparten nok var fra Bjella-familien eller i det minste fra Ål.
Mye har skjedd med Bjella i løpet av de ti årene som snart har gått siden debuten. Og settingen i Litteraturhuset skilte seg naturligvis stort fra fredagskonserten på Sentrum Scene. Men originaliteten, personligheten og den musikalske teften som fascinerte den gangen, har han heldigvis ikke mistet underveis. Det lover godt for de neste ti – eller kanskje like gjerne tyve – neste årene.
Av Leif Gjerstad
Les også: Hedersmann fra Hallingdal (arkvintervju fra 2009)
Les også: Tre plater med to kompiser (arkivintervju fra 2013)
