(Intervju første gang publisert 1985)
Oslo: I en sofa, lengst inn i hjørnet av «in»-kaféen Stravinskys lokaler i Oslo sitter Willie DeVille, lederen av Mink DeVille. Ved hans side sitter hans blonde kone Liza, og bidrar med små kommentarer innimellom. Lyset er dunkelt, men Willie beholder mesteparten av tiden sine solbriller på. Han er kledd i rød oppknappet silkeskjorte og trange, sorte skinnbukser. Og hans svære gulltann skinner når han snakker.
– Men glem alt snakket om meg som rockens rampegutt. La andre slåss om den tittelen. Jeg har vært gjennom litt av hvert, men som artist har jeg aldri sett noen grunn til å markedsføre meg selv hverken på den ene eller andre måten. Jeg er den jeg er. Det er mer enn nok for meg, sier Willie om det image han har fått på grunn av sitt utseende, musikk og visse usunne hobbyer.
– OK, på et tidspunkt da jeg var ung og naiv lot jeg meg lure av fristende tilbud fra folk som bare var ute etter å bruke meg. Jeg ble forvirret og følte etter hvert at jeg sto og stanget hodet i en vegg. Men jeg klarte heldigvis å gjenfinne balansen, og i dag føler jeg meg mye tryggere på alle måter. Og en del av æren for det har Liza. For en forelsket mann pleier også å være en lykkeligere mann, sier Willie og ser smilende på Liza.
Positiv LP
Willies nyfunne lykke kan skimtes på Mink DeVilles siste LP, «Sportin’ Life». Tekstene er mer optimistiske, men hans sedvanlige sjelfulle blanding av rhythm & blues, latin og rock er mer funky og dansevennlig enn på lenge. Og atmosfæren lukter hele tida umiskjennelig av New York.
Derfor forbauser det litt at LPen faktisk er spilt inn i Muscle Shoals, den lille byen i Alabama som har plassert seg på det musikalske verdenskartet på grunn av sine mange glimrende soul- og sørstats rock-produksjoner.
– Ja, det kan kanskje virke noe bakvendt å dra fra New York til en liten by for å skape en ekte «bysound» og bystemning. Men jeg trengte forandring for ikke å stivne helt, og livet til en sort mann i sørstatene ligner mye på livet til en fattig hvit i New York, slik at følelsene de kan legge i musikken blir ganske like. Dessuten er studiomusikerne i Muscle Shoals utrolige. De har så mye feeling at de nesten skaper en slags voodoo-stemning i studio.
Forskjellige band
Blant musikerne på «Sportin’ Life» finner vi folk som har spilt sammen med Aretha Franklin og Staple Singers, men bruken av Muscle Shoals studiomafia innebærer ikke noen nedvurdering av det Mink DeVille-bandet som han turnerer med og som sto på scenen i Oslo nylig, bedyrer Willie, som lørdag var å se i «Lørdagssirkuset» på TV.
– Å spille i studio og å spille live er to helt forskjellige ting, og gjengen jeg har med meg her har sin største styrke på scenen. Så enkelt er det, forklarer Willie, som etter å ha bodd i Paris i en periode nå har vendt tilbake til USA, eller nærmere bestemt New York og New Orleans, hvor han for tida forøvrig er travelt opptatt med å filme. En film er ferdig, og flere kommer, lover han og oppsummerer sin holdning til rock slik:
– Elvis Presley, Chuck Berry og James Brown. De er alle en del av min oppvekst, og alle er de rock. Stilarten er helt uvesentlig. Det som betyr noe er at sangene klarer å fremkalle ekte følelser. Og hva jeg ikke liker er musikk som fungerer som intetsigende lydtapet!
Og etter å ha sett Mink DeVille på scenen i Oslo tror vi ham så gjerne. 2 1/2 time med musikk hentet fra hele hans karriere, fra «Cabrette» til «Sportin’ Life»-LPen. Stemningsfull musikk med Willie og det sju mann sterke bandet i bedre form enn vi har opplevd på hans to tidligere besøk her i landet. Så synd at bare Oslo sto på spillelista!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser oktober 1985. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 9. oktober 1985)
