Da jeg hørte Them og «Here Comes the Night« første gang våren 1965, ble jeg solgt på Van Morrison. Så solgt at jeg faktisk prøvde å stjele jakka hans et par tiår seinere. Denne uka er det 55 år siden Van the Man og Them klatret til andreplass på hitlista med «Here Comes the Night».
Historien om Them, «Here Comes the Night» og gjennombruddet som fulgte er dessverre trolig også historien om Van Morrisons litt tverre og skeptiske holdning til platebransjen. Selv om Morrison enda ikke hadde fylt 20 da Them fikk sitt gjennombrudd, hadde han kusket langs veiene og samlet seg masse erfaring. Og ikke minst: en trygg overbevisning om at det va «ekte» rhythm & blues som gjaldt.
Tøff start
De fleste illusjonene Van Morrison måtte ha hatt, gikk tapt straks Them i 1964 fikk kontrakt med Decca Records. Først opplevde de at plateselskapet «stjal» «Here Comes the Night» fra dem og i stedet ga den til det unge stjerneskuddet Lulu.
Det vil si, det var jo egentlig produsent Bert Berns som hadde skrevet låten, men den ble jobbet fram til det den ble i et samarbeid mellom Berns og band i studio. Og da de jobbet med den var entusiasmen så stor at de tenkte på den som kommende singel. Men så syntes altså plateselskapet at låten var så god at den heller burde gis til Lulu, slik at hun kunne følge opp knallsuksessen med «Shout» få måneder tidligere.
Van Morrison og de andre i Them la aldri skjul på at de var både forbannet og bitre over plateselskapets handling, og det var derfor ikke uten skadefryd de registrerte at Lulu-singelen floppet, slik at Them et par måneder kunne gi ut sin versjon av låten likevel.
Men da «Here Comes the Night» endelig ble sluppet og tok fart oppover listene, hadde stemingen innad i gruppa allerede surnet. Decca hadde nemlig ikke vært fornøyd med de tidlige studioinnspillingene til Them, og derfor både erstattet og supplert noen av medlemmene med mer garvede studiomusikere (slik som Jimmy Page!).
Verken på debutsingelen «Baby Please Don’t Go»/Gloria» eller «Here Comes The Night» spiller derfor hele bandet, like lite som de fikk lov til å spille da de skulle tv-framføre låten på «Top of the Pops» og andre liknende programmet. Den gangen var alt playback, selvsagt til Van Morrisons store irritasjon. Det var ikke dette han ønsket med sin musikk, ga 19-åringen fra Belfast alle klar beskjed om.
Den gretne gubben
Van the Man er blitt mytisk for sitt like sta som sure vesen overfor alt som lukter av bransjen. Joda, jeg har hørt musikere som har jobbet tett på ham uttrykke sin store begeistring for nordiren, men jeg har hørt enda mange flere negative historier om hans tverre oppførsel.
Noe av grunnen til dette ligger sikkert i hans personlighet, men en del bunner sikkert i de mange negative bransjeerfaringene han gjorde i sin tid med Them og de første par årene som soloartist (han forlot Them i 1966). Også her med Bert Berns som en sentral figur, på godt og vondt.
Historien om Bert Berns har jeg tidligere fortalt i saken Bert Berns – en glemt legende. Og ja, så var det der med at jeg stjal jakka til Van the Man? Jeg lyktes kanskje ikke helt, men det var i det minste et tappert forsøk! Det kan du lese om i saken Da Leffe stjal jakka til Van the Man.
Og mens du gjør det, kan vi overlate scenen til Van Morrison og Them!
Av Leif Gjerstad
Se video:
