(intervju første gang publisert 2005)
– Det er et fryktelig dyrt land, men bortsett fra det er jeg blitt veldig glad i Norge. Det er så herlig gammeldags, sier Ian Hunter og ler.
Fredag 29. april spiller den 65-årige legenden fra Mott the Hoople på Nidaros Blues Festival. Det er første gang han har med sitt Rant-band til Norge, men det er bare ett år siden Ian Hunter sist spilte her. Da sammen med TrondheimSolistene på Hell, tre år etter at han spilte inn live-CDen og DVDen ”Strings Attached – A Very Special Evening” med Solistene, Torstein Flakne og Bjørn Nessjø.
– Og før det oppholdt jeg jo meg i Trondheim i flere måneder, da Bjørn Nessjø i 1996 produserte mitt album ”Artful Dodger”, minner Ian om og fortsetter:
– Det var da jeg lærte å elske Norge. Naturen er vakker, og folk vennlige. Og så har nordmenn mer enn mange andre beholdt en gammeldags moralkodeks som tilsier at man gjør ting på en ordentlig måte. Det er ikke noe tull med nordmenn, du kan stole på dem, skryter Ian og bruker samtidig anledningen til å skryte litt ekstra av sine venner og musikalske samarbeidspartnere Bjørn Nessjø og Torstein Flakne.
– De er like hyggelige som de er dyktige. Men det må du ikke si til dem, for da blir de så høye på pæra, ler Ian gjennom telefonlinja fra sitt hjem i Connecticut på andre siden Atlanteren.
Base i USA
For selv om han elsker Norge og selv om han er brite, er det USA som har vært hans faste adresse de sisten 15 årene.
– I sjela vil jeg alltid forbli brite, men når jeg ser hvordan landet har utviklet seg de siste 20-30 årene blir jeg både rasende og lei meg. Jeg ville bare blitt så deprimert av å leve der, mens jeg står så langt utenfor sjela i USA at alt som er galt her lettere preller av. Det er ikke mitt land, selv om det er her jeg har hverdagen, forklarer Ian og understreker at han finner mye galt også i USA. Ikke minst i musikkbransjen, med radiostasjoner som nekter å spille Ian Hunter.
– Jeg er en gammel fyr som burde ha dratt teppet over seg for lenge siden. Det er ikke plass til meg i dagens formaterte radio, for jeg genererer jo ikke annonsekroner. Jeg klarer meg godt likevel, men det er skremmende på musikkens vegne. Alle de store kjedene er så strengt formaterte at de lukker seg helt både for nye spennende strømninger og god, men utrendy rock. Hadde Mott the Hoople dukket opp i dag, hadde vi vært sjanseløse, påstår Ian Hunter.
Mott-tilbud
Alle har likevel ikke glemt verken Ian Hunter eller hans gamle 70-talls band. Mott the Hoople fikk nemlig nylig et tilbud i dollarmillionklassen for å gjenforenes for en turné.
– Eneste grunnen til å si ja måtte være pengene. Så jeg sa nei, forklarer Ian før han tilføyer at det ville vært lettjente penger.
– Konsertene trengte ikke være på mer enn 40 minutter, mot de 2 – 2 ½ timene som jeg kjører med The Rant Band. Men Mott har gjort det de hadde å bidra med, så for meg er det mye morsommere å lage noe nytt.
Det gjør han da også for tida, men når vi får høre det nye materialet aner han ikke.
– Jeg er så heldig at jeg ikke trenger å gjøre noe av økonomiske grunner. Jeg er også klar over at jeg aldri kommer til å selge slik jeg en gang gjorde. Derfor kan jeg jobbe i mitt eget tempo og uten press. Og så lenge jeg kan lage musikk som blir respektert, er jeg mer enn fornøyd. Det handler ikke om en karriere, men om mitt liv, avslutter Trondheims-aktuelle Ian Hunter.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert 19. april 2005 i Adresseavisen)
Les også: Da Ian Hunter reddet Leffe
Les også: Ian Hunter håner gamle landsmenn (intervju fra 2007)
