(anmeldt på oppdrag for bok365.no)
HÅKAN NESSER
Eugen Kallmanns øyne
528 sider
Gyldendal Forlag
En middelaldrende mann mister kone og datter i en tragisk ulykke utenlands. Leon Berger bryter opp fra Stockholm og søker lærerstilling et helt annet sted i Sverige, i en flukt fra vonde minner og med et håp om å glemme fortid. Han vil skape et nytt liv. En ny framtid på et nytt sted.
I denne lille byen (bare benevnt som K-) et sted i indre Norrland, skal Berger i 1995 overta etter en lærer som mistet livet rett før sommerferien. Men før den nyankomne får ordentlig sveis på sitt nye liv, trekkes han inn i forgjengerens. I skrivebordet hans på skolen har den avdøde læreren Eugen Kallmann etterlatt seg noen dagbøker med litt mystisk innhold. Muligens kan de peke i retning gamle drapsgåter, men kanskje er det bare fiksjon skrevet av den litterært interesserte svensklæreren.
Dette er den litt stillferdige og ettertenksomme starten på den 68-årige svenske forfatterens nye bok «Eugen Kallmanns øyne». Og like stille flyter den videre gjennom de 528 sidene på vei mot sin udramatiske, men oppklarende slutt. Mens vi underveis får god anledning til å stifte bekjentskap både med Leon Berger, hans lærerkolleger Ludmilla og Igor samt noen få nåværende og tidligere elever ved ungdomsskolen i den lille byen K-.
Samt selvsagt Eugen Kallmann, læreren som døde plutselig rett før sommeren. Hans fortid var svøpt i tåke, for til tross for mange år på skolen var det få som kjente særlig til ham. I de etterlatte dagbøkene som Leon finner og sammen med Ludmilla og Igor fristes til å lese, nøstes i det minste deler av hans liv opp. Innholdet antyder at han som gutt drepte et familiemedlem, samtidig som han besitter den spesielle evnen røntgensyn. Han kan se inn i sjela til et menneske. Han kan se de hemmelighetene folk prøver å skjule for omverdenen.
Slik skaper Håkan Nesser et scenario hvor spørsmål om det gamle drapet (begått av Kallmann?) blandes sammen med Kallmanns påstand om et annet drap. I dagbøkene skriver den avdøde læreren at han «ser» drapsmannen og kjenner hans identitet. Men vi får ikke vite hvem drapsmannen er, og Kallmann selv kjenner bare morderen, ikke identiteten på offeret. Og døde egentlig denne mystiske læreren i en ulykke eller ble han muligens tatt av dage?
Det er spørsmålene Leon, Ludmilla og Igor ved hjelp av dagboksnotatene prøver å finne svarene på. Parallelt driver også noen elever ved skolen, utifra litt andre motiver, sin egen lille private etterforskning rundt Kallmanns død, og i det lille skolemiljøet flettes deres funn naturlig sammen.
Mysteriene rulles sakte men sikkert opp, men avdekker samtidig nye spørsmål. For selv om gåtene og «etterforskningen» hele tida står sentralt, er det på et helt annet plan Håkan Nessers bok egentlig utspiller seg. Den skildrer et samfunnsklima midt på det svenske 1990-tallet hvor fremmedfiendtlighet brer om seg. På ungdomsskolen i K- males hakekors på skolevegger og trusselbrev legges i skoleranselen, mens en av de mistenkte gjerningsmennene, en lederskikkelse i skolens høyreekstreme miljø, blir funnet drept. Som hevn?
Ved å alternere mellom Leon, Ludmilla, Igor og et par elever som fortellerstemmer portretterer Nesser treffsikkert tidsånden og usikkerheten som sprer seg i skolemiljøet, samtidig som han lar han oss bli godt kjent med hovedpersonene og de små og store problemene de bakser med. Ikke minst kretser Nessers tanker mye rundt skyld og hva skyldfølelsen gjør med folk.
Selv om hovedhandlingen i «Eugen Kallmanns øyne» finner sted i skoleåret 1995/1996 tar Nesser også varme og stilsikre avstikkere til sent 1970-tall med ungdommelige livskåte drømmer som på 1990-tallet kontrasteres av brustne illusjoner med hvordan voksenlivet faktisk ble. Samtidig som forfatteren på de første og siste sidene lar nåtid ramme inn miljøbeskrivelsene fra fjern og enda fjernere fortid.
Nessers grep er tilsynelatende enkelt og nokså lineært, men rommer mye under overflaten. Han bruker ikke store ord og slår ugjerne på pauker, men kler heller det nokså sparsomme og stillferdig melankolske (og innimellom småhumoristiske) språket med en varhet som skaper liv og varme. Og som gir oss god tid til å grunne på spørsmål som hvem vi egentlig er og byr vi ikke alle på hemmeligheter? Alt malt mot et mørkt bakteppe der opplevelse av svik og misforstått kjærlighet kan få skjebnesvangre konsekvenser.
I Håkan Nessers krimverden er selve forbrytelsen av underordnet betydning. I løpet av bokas 528 sider får vi bare høre om to (påståtte) gamle og ett nytt drap, mens usikkerhet råder rundt Kallmanns død. For ingen av tilfellene får vi noen særlige detaljer utover at det har (eller kan ha) skjedd, slik at spenningen og styrken finnes helt andre steder. Og da fortrinnsvis i den tidligere læreren Håkan Nessers evne til å skildre og fargelegge miljøer i et stilsikkert og vakkert språk, og ved å introdusere oss for mennesker som vi lærer å bry oss om og tro på.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldt på oppdrag for Bok365.no. Anmeldelsen der finner du her
NB!
Vanligvis er det en uskreven regel at en journalist ikke skal både anmelde og intervjue en forfatter om en og samme utgivelse. Den regelen har jeg brytt ved denne anledning. Med ganske god samvittighet. Anmeldelsen ble bestilt, skrevet og levert til Bok365.no over en måned før jeg fikk forespørselen om å intervju Nesser for Bok365.no/Bok og Samfunn. En kort nettversjon av Bok365.no-intervjuet blir publisert her på LeffesLab fredag 9. mars.
